Annonse

Annonse

00:00 - 31. mars 2017

Et helt liv

En ambisiøs romantrilogi viser hvordan den britiske overleppen ble så stram.

Den nye Ferrante? Jane Gardam spenner opp et omfattende lerret i sine seneste romaner - en trilogi der handlingen tidsmessig strekker seg fra det britiske imperiets oppløsning og frem til i dag. Foto: Jeremy Sutton-Hibbert / Getty Images

Anmeldelse

Jane Gardam

En ulastelig mann

Oversatt av Ragnhild Eikli

336 sider

Gyldendal 2017

Muligens håper Gyldendal på en suksess à la Elena Ferrante når de nå utgir oversettelsen av en bredt anlagt, fortellende romantrilogi med rosende ord fra The New Yorker og Hilary Mantel på omslaget.

At britiske Jane Gardams romaner i USA blir utgitt av det kresne forlaget Europa Editions, som også har Ferrante i sin katalog, bidrar til en dåm av europeisk kvalitet, og når vi åpner En ulastelig mann – den første romanen av tre om den gamle, legendariske advokaten Edward Feathers – ser vi i hvert fall at et omfattende lerret på tidsriktig vis er spent opp.

Her skal vi gjennom det britiske imperiets oppløsning, andre verdenskrig, tiårene frem til i dag. Men viktigere enn det historiske bakteppet hos Gardam, er utforskningen av den gamle mannens vennskap, ekteskap og fiendskap. Og all den tid vi befinner oss i de stramme overleppers hjemland, er det i de små nyansene og de skjulte lidenskapene romanen finner sitt materiale.

 

Advokatmat. Den for de fleste nordmenn ukjente forfatteren Jane Gardam er født i 1928, og trilogien som nå utkommer på norsk, er hennes seneste utgivelser (2004–2013). Hun debuterte sent, men har siden utgitt en lang rekke barnebøker, novellesamlinger og romaner, som hun har mottatt peishyllemetre med litteraturpriser for. Et internasjonalt publikum fikk Gardam likevel først med romanene om Edward Feathers, eller Old Filth som han kalles av venner og kolleger.

Vår helts fremste kjennetegn er hans verdighet og stil. Old Filth lever i sannhet opp til romanens tittel. Vi møter ham sent i livet, årtusenskiftet har vel akkurat funnet sted, og han har trukket seg tilbake etter en lysende karriere som advokat og dommer i Hong Kong og London. «Nå nærmet han seg de åtti og bodde alene i Dorset», i et stort hus med tjenestepike og gartner på den sør-engelske landsbygda. Kona Betty er død for noen få år siden, og hans gamle erkefiende Terence Veneering har overraskende flyttet inn i nabohuset (som heldigvis ligger langt nok unna til at de unngår å møte hverandre). I en rekke korte og lange kapitler, kaster romanen seg bakover i Filths liv, først som guvernørsønn i den sørøstasiatiske delen av imperiet, så ung gutt og mann i England før han igjen vender østover som ferdigutdannet jurist.

Stilistisk sett er Gardam solid, men uten de aller største fakter.

 

Tillit til stil. Jeg må innrømme at jeg ikke umiddelbart kunne gjenkjenne det ifølge forlaget «mesterlige» ved første bind av denne trilogien. Stilistisk sett er Gardam solid, men uten de aller største fakter. Og på de første sidene finner jeg flere små skjønnhetsfeil: To påfølgende avsnitt åpner med «Og plutselig var Filth og Betty borte …» og «Og dermed hadde de reist …» – en ikke særlig elegant gjentagelse. Med et par boksiders mellomrom minnes vi dessuten på at han «var velstående» og at han var «meget rik».

Feilen er ikke oversetter Ragnhild Eiklis, tvert imot: Gardam bruker ordet rich i begge setningene, og ordet gone i begge de to forrige sitatene. I en roman som dette, som åpenbart søker seg mot den mest perfeksjonistiske åren i den engelskspråklige romantradisjonen – tenk Jane Austen, eller Henry James, eller til og med John Updike – blir slike tilsynelatende uvesentligheter til reelle svakheter. Er vi som lesere i kyndige hender? Kan vi stole på kvaliteten i teksten?

Etter hvert finner Gardam en mer tillitvekkende flyt, og særlig er det komposisjonen av romanen som imponerer. Fortellingen hopper fra sted til sted, tid til tid, ut fra en slags behovets struktur: Et nytt kapittel åpner når forfatteren og leseren har bruk for det, når nysgjerrigheten vår, og ønsket om å forstå mennesket Filth, og dem omkring ham, krever et tilbakeblikk, eller et sprang frem igjen. Til sammen gir det leseren en vei forbi Filths ulastelige ytre, og en mulighet til å bli glad i ham.

Litt over halvveis byr romanen dessuten på sin første virkelig fantastiske scene, hvor en ung, arrogant advokat sitter og prater med den gamle mannen og ikke vet hvem hun har foran seg. Hun doserer og praler, og forstår først dagen etter at han er selveste Filth, en berømt mann i hennes kretser. Skammen hennes er vidunderlig beskrevet, og scenen briljant bygget opp.

 

Medrivende. Noen Ferrante blir Gardam ikke: Til det er historien om Old Filth litt for pyntelig, og vi får ikke den intense følelsen av at noe dypt personlig står på spill som jeg tror har forført mange av den italienske forfatterens lesere. Likevel bygger romanen opp et følsomt og medrivende blikk på sin ulastelige helt og de langt fra ukompliserte forholdene han har til menneskene omkring seg. Den som leser videre i bok to, vil dessuten få oppleve at hverken Betty eller Filth har vært så lidenskapsløse som bok én kan gi inntrykk av, der vies nemlig kona langt mer oppmerksomhet, noe som gjør teksten farligere og mørkere.

Om Gardams trilogi blir en kiosk­velter eller ikke, er mindre interessant for litteraturkritikken. Men at forlagenes jakt på oversatte suksesser nå ser ut til å lede dem inn i litterært løfterike landskap, gleder i hvert fall denne leseren. Og jeg kan altså melde om at neste bok, The Man in the Wooden Hat, ikke står noe tilbake for En ulastelig mann.

Annonse