Tenk deg følgende situasjon: Du er en hvit amerikaner på jakt etter Den amerikanske drømmen. For deg er dette først og fremst en drøm om økonomisk trygghet og fremgang. Men drømmen handler også om å leve i et samfunn som setter pris på dine karaktertrekk: optimisme, selvstendighet, ansvarsfølelse, pågangsmot og utholdenhet. Du arbeider hardt og forsøker etter beste evne å hjelpe andre. Du tror på Gud. Du hegner om familien din. Du misunner ikke dem som er rikere enn deg. Tvert imot: Du beundrer dem. De har klart det. En dag vil det bli din tur. Dette er de amerikanske dydene, og du er stolt over at du klarer å opprettholde dem, til tross for at du slett ikke har det lett.
Når livet blir tungt, tenker du på drømmen. Veien opp er fylt av mennesker som står i kø. Du står langt bak i køen, men du klager ikke. Men solen skinner og heten begynner å plage deg. Du føler at køen står stille. Noen ganger synes du at den går baklengs. Du mister jobben. Du blir syk. Men likevel holder du ut.
Men så ser du noe som gjør deg opprørt. Folk sniker i køen! Ikke bare det – vaktmannen som skal holde orden på køen hjelper dem til å snike! Vaktmannen, som heter Obama, smiler og vinker til alle disse mennesker som ikke jobber halvparten så hardt som du. Køsnikerne er svarte, meksikanere, flyktninger, kvinner, lesbiske og homoseksuelle. Men din irritasjon har ingenting med rase å gjøre. Det du ikke kan fordra, er at disse menneskene klager og syter over hvor vondt de har det. De elsker å innta offerrollen. De står ikke for de amerikanske dydene. Likevel hjelper staten dem til å snike i køen.
President Obama er ikke din president. Han deler ikke dine verdier. Han er kanskje ikke amerikansk i det hele tatt. Til deg vender han ryggen. Men samtidig vil han at du skal ha medlidenhet med køsnikerne! Du er så inderlig lei av å bli fortalt at du er ond om du ikke føler noe for alle disse selvutnevnte ofrene. Selv ber du aldri om medlidenhet. Du er ikke et offer. Du vil bare ha en rettferdig sjanse til å komme frem til drømmen.
«Du er ikke et offer. Du vil bare ha en rettferdig sjanse til å komme frem til drømmen.»
Dette er den «dype fortellingen», fortellingen som setter ord på de ofte uuttalte følelsene til tilhengerne av Tea Party-bevegelsen, skriver den kjente sosiologen Arlie Russell Hochschild i sin nye bok Strangers in Their Own Land (Fremmede i sitt eget land). Boken, som kom ut høsten 2016, er et gedigent forsøk på å bygge en «empatibro» mellom liberale demokrater og Trump-velgere. Hochschild, som er en liberal akademiker fra Berkeley, bestemte seg for å forsøke å forstå Tea Party-bevegelsen. Hun hadde sett seg lei på at Tea Party-aktivister stadig ble fremstilt som feite, stygge og dumme. Eller som fullstendig irrasjonelle, fordi de ofte stemmer på kandidater som tilsynelatende ikke tjener deres egne interesser. Boken er et forsøk på å bygge en bro over det hun kaller «empatiavgrunnen» mellom det «røde» (republikanske) og «blå» (demokratiske) Amerika. I praksis betyr det at hun forsøker å få andre medlemmer av den liberale intelligentsiaen (som for eksempel meg) til å forstå hvordan Trump-velgerne tenker.
Boken er resultatet av fem års forskning i Lake Charles, en liten industriby i delstaten Louisiana, i flatlandet som grenser til Texas. Området domineres av petrokjemisk industri som har forårsaket store miljøkatastrofer. Det vakre sumplandskapet der trærne henger dypt ut over elvevannet, et landskap der folk i generasjoner har pleid å fiske, bade og gå på jakt, er nå sterkt forurenset. Området har ett av USAs aller høyeste giftutslipp per innbygger. Fisken er full av kvikksølv. Området ligger også helt på toppen av USAs kreftstatistikk.
Under dette landet ligger det også svære saltforekomster. Inne i saltlagene finnes det hulrom som industrien har utvidet og bruker til lagring av farlige kjemikalier. I 2012 boret en kjemisk fabrikk seg nesten to tusen meter ned for å hente opp salt. Boringen slo hull på en av disse saltgrottene, som falt sammen og skapte et 15 hektar stort synkehull. Kjemikaliene som lå lagret i grotten, forurenset elvesystemet helt ned til Mexicogulfen, og begynte etter hvert å true grunnvannet, som er befolkingens eneste vannkilde. Dette er bare ett eksempel på de svære forurensingsskadene dette området er blitt utsatt for i etterkrigstiden. Hvorfor har nettopp dette distriktet så mange entusiastiske Tea Party-tilhengere, som aldri ville drømme om å stemme på politikere som vil gjøre noe med forurensingen eller forbedre helseforsikringen for alminnelige folk? Disse velgerne hater staten, som bruker deres skattepenger til å betale byråkrater svære beløp for å legge meningsløse hindringer i veien for folks tiltakslyst.
---
SPRÅK OG OPPMERKSOMHET
Toril Moi skriver månedlig om aktuelle emner i kulturen.
:quality(70):focal(-5x-5:5x5)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/HO7RH4SX5A7UEXDVI2BWFW64FY.jpg)
AKTUELL BOK
Arlie Russell Hochschild
Strangers in Their Own Land.
Anger and Mourning on the American Right.
The New Press 2016
---
De fleste Hochschild intervjuet trodde at mellom 30 og 50 prosent av alle amerikanere jobber for de føderale styresmaktene. (I virkeligheten er svaret 3 prosent.) Resten av skattepengene bruker staten ifølge disse velgerne til å sy puter under armene på folk som gjør alt for å komme inn i offerrollen. Alle kjenner noen som er på trygd, men likevel kjører Mercedes. Disse velgerne går i kirken, og selv når de har dårlig råd, betaler de tiende med stolthet. De mener oppriktig at abort er en grunnleggende synd, og at Gud forbyr homoseksualitet. Disse holdningene forsterkes av Fox News, som er den eneste nyhetskilden for de aller fleste.
Men den viktigste grunnen til at de stemmer som de gjør, er ønsket om trygge arbeidsplasser. De fleste innbyggerne i Lake Charles ønsker seg ren natur. Men de ønsker seg en god, fast inntekt enda mer. Og dermed setter de seg imot miljøverntiltak, både fordi de drives av staten, og fordi de tror at det kan føre til at industriarbeidsplassene forsvinner. Den forrige guvernøren i Louisiana, den ultrakonservative Bobby Jindal, brukte delstatens budsjett på subsidier og skattelette til industrien. Under hans styre fulgte Louisianas byråkrater ikke en gang opp de få antiforurensingslovene som finnes. Resultatet var at skolene i Louisiana fikk budsjettet skåret ned til beinet, og at delstaten nærmest gikk konkurs.
Lake Charles fikk ingen stor renessanse under Jindal. I hektiske byggefaser importerte industrien arbeidere fra Mexico og Filippinene. For å få produksjonen i gang, importerte de teknisk velkvalifisert personale fra delstater med høyere utdanningsnivå. Men slike erfaringer hadde ingen effekt på Tea Party-aktivistene. Hvorfor ikke? For Hochschild ligger forklaringen i den «dype fortellingen».
Hochschild har truffet noe vesentlig. Den dype fortellingen hun legger frem, skaper forståelse. Det er viktig, for opplevelsen av at en rett og slett ikke forstår andre menneskers tankemåte og beveggrunner er alltid urovekkende. Det er som om en avgrunn åpner seg mellom meg og det vesenet filosofene kaller Den andre. I slike situasjoner er det fristende å kalle Den andre irrasjonell, å tenke på dem som mindre kloke, mindre fornuftige, mindre vidsynte enn meg selv. Hochschild bidrar kanskje til bygge en «empatibro» mellom Trumps velgere og liberale intellektuelle.
Men empati er jo ikke alt som skal til for å løse grunnleggende politiske konflikter. Vi har alle følelsesmessige fortellinger som farger vår forståelse av verden. Disse fortellingene gir mening til livene våre. Det er viktig å forstå dem. Men på ett eller annet tidspunkt må en jo forholde seg til fakta. Om den «dype fortellingen» forhindrer disse velgerne fra i det hele tatt å innrømme at global oppvarming vil skape miljøkatastrofer som kan komme til å oversvømme hele Lake Charles, er den farlig. Og dette er bare ett eksempel. Hva skal til for å endre en dyp fortelling? Og hva gjør en når den dype fortellingen støtter opp under autoritært maktmisbruk? Det skriver ikke Hochschild noe om.