Annonse

Annonse

00:00 - 06. januar 2017

For lite om for mye

Dag Østerbergs bok om Marx er del av et imponerende arbeid for å øke offentlighetens kunnskaps- og refleksjonsnivå. Men den holder ikke alt den lover.

Politisk filosof: Karl Marx portrettert i 1880. Foto: Henry Guttmann/Getty Images

Anmeldelse

Dag Østerberg

Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk

179 sider

Pax 2016

Dag Østerberg (født 1938) var stipendiat i sosiologi på 1960-tallet, professor i samme fag fra 1981 til 1991, fra 1993 hadde han en bistilling som professor i musikksosiologi. Men hovedsakelig har han valgt å leve som fri intellektuell faglitterær forfatter og oversetter. Han er spesielt kjent for sitt virke som positivismekritiker, der han skiller mellom vitenskap om naturen, som er kausal, og vitenskap om samfunnet (handlinger), som er hermeneutisk, fortolkende. Dette skillet etableres også i hans seneste bok, om Karl Marx (1818–1883).

Østerberg har i en mannsalder aktualisert samfunnsvitenskapens klassikere. Boken om Marx må sees som en del av hans utrettelige arbeid for å øke kunnskaps- og refleksjonsnivået i akademia og offentlighet. Svein Sundbø, tidligere amanuensis ved Universitetsbiblioteket, utarbeidet ved årtusenskiftet en bibliografi over Dag Østerbergs forfatterskap, den var på 51 sider. Mange bøker har blitt til siden den gangen.  

 

Utbytting. Dag Østerberg skriver at Marx’ tenkning ikke er et avvik fra den rådende vestlige kultur, slik den ble preget av opplysningstiden, og legger til at det er liberal og sosialliberal økonomisk teori som inntar et resignert og kynisk standpunkt til denne epokens verdier. Et viktig poeng i boken er at Marx viser at det ikke er slik at når alle forfølger sin egeninteresse, bidrar det til det felles beste. Østerberg får også godt frem at det finnes ubegrunnede dogmer i moderne samfunnsøkonomi, blant annet forestillinger om «likevekt».    

I boken forklarer Dag Østerberg begrepet om utbytting, som Marx utvikler i sitt hovedverk Kapitalen (1867). Det vil si hvordan arbeideren i den kapitalistiske produksjonsprosessen skaper mer verdi enn den som svarer til hans lønn, og at denne merverdien tilfaller arbeidskjøperen. Østerberg skriver at denne «tankegangen» fremstår som «ugjendrivelig».

Merverdien og utbyttingen var Marx’ store teoretiske oppdagelser, forutsetningen var at arbeidskraften på et gitt historisk tidspunkt ble en vare. Marx forklarer merverdien ved å vise at det er arbeidskraftens bytteverdi, det som tilsvarer den mengde arbeidstid som skal til for å reprodusere arbeidskraften (altså kost, losji og så videre), arbeidsgiveren betaler for. Det arbeidsgiveren benytter, er imidlertid arbeidskraftens bruksverdi, og den menneskelige evne til å arbeide er av en slik karakter at den skaper mer verdi enn det som skal til for å reprodusere den.

Skillet mellom en vares bruksverdi og bytteverdi, og at arbeidskraften er en vare, gjør at Marx mente å ha utviklet en konsistent arbeidsverditeori. Samtidig kunne han forklare hvordan et rettferdig, ekvivalent bytte skjulte utbyttingen. Merverdien, fortjenesten, var ifølge Marx ikke et markedsfenomen, et resultat av å kjøpe billig og selge dyrt – den ble skapt i produksjonen. 

 

Bruksverdi og bytteverdi. Det er viktig at Østerberg legger så stor vekt på utbyttingen. Men han bruker bare delvis begrepene bruksverdi og bytteverdi i sin forklaring, og de spiller en helt underordnet rolle i hans bok. Det er vanskelig å la være å peke på at avsnittene som går under navnet «verdiformsanalysene» også ble utelatt fra Pax Forlags Kapital-oversettelse fra 1970.

Det kan således se ut som det finnes en norsk tradisjon for å utelate Marx’ drøfting av hvordan varene med ulike bruksverdier kan byttes, og hvordan en vares bytteverdi kunne uttrykke seg i en annen vares bruksverdi, angivelig fordi denne typen drøfting skal være for hegeliansk. Men det skulle ikke være noen grunn til at Østerberg skulle vegre seg, han som har skrevet innledning til og oversatt store deler av Hegels Åndens fenomenologi til norsk. Marx’ begrep om varefetisjismen, og dermed også fremmedgjøringen som følger, blir vanskelig forståelig uten disse ­begrepene.

 

Østerberg har i en mannsalder aktualisert samfunnsvitenskapens klassikere.

Holder på Sartre. Østerberg går i noen svært knappe omtaler gjennom en rekke økonomer både før og etter Marx. Bokens tittel lover at det skal gis en fremstilling av kapitalismekritikere etter Marx, men her er det overraskende lite å hente. Toneangivende kapitalismekritikere som Naomi Klein, Ellen Meiksins Wood, Robert Brenner, Moishe Postone, Slavoj Zizek, miljøene rundt tidsskriftet New Left Review eller forlaget Verso nevnes ikke. Østerberg nøyer seg stort sett med Jean-Paul Sartre. Ifølge forordet er det denne franske filosofen som best har fornyet og begrunnet Marx’ verk.

Den tyske filosofen Alfred Schmidt (1931–2012) pekte allerede i 1960 på at det var nødvendig å trekke Kapitalen inn i forståelsen av Marx’ filosofi. Schmidt viste at eksistensialistiske og teologiske fortolkninger av Marx, og han nevner Sartre spesielt, gjerne reduserte hans lære til en ahistorisk antropologi sentrert rundt begrepet fremmedgjøring, slik fenomenet ble utlagt av Marx i hans «parisermanuskripter» fra 1844. En slik Marx-resepsjon ble i Norge representert ved Lars Roar Langslets magisteravhandling fra 1963, Den unge Karl Marx og menneskets «fremmedgjørelse».

 

Romantiker og realist. Østerberg er klar over at Marx’ verk har to faser: en tidlig romantisk, og en avsluttende realistisk, men hevder at begge er kjennetegnet ved at Marx hele tiden tenkte materialistisk. Nå er det all grunn til å tro, slik den nevnte tyske filosofen viste, at Marx etter utviklingen av vareanalysen (1850–1863) som leder til oppdagelsen av arbeidets dobbeltkarakter, er materialist i en helt annen forstand enn i ungdomsskriftene.  

Østerberg mener Sartres analyse av serialitet – mennesker som er fremmedgjort fra hverandre, men som har felles mål, for eksempel personer i en kø – viderefører Marx’ tenkning. Schmidt hadde stor respekt for Sartre, men mente at svakheten ved hans Marx-forståelse var at han forsøkte å forstå den historiske materialismen adskilt fra den politiske økonomien, at han ikke så de filosofiske konsekvensene av Kapitalen. Dermed blir resultatet ifølge Schmidt at Marx’ filosofi reduseres til en ahistorisk antropologi sentrert om fremmedgjøring. Det er synd og paradoksalt at Østerberg ikke har gått inn på Alfreds Schmidts kritikk av Sartre.   

Annonse