Annonse

Annonse

00:00 - 06. januar 2017

Å fortelle er å tenke

Er tiden endelig inne for å knuse skillet mellom form og innhold også i sakprosaen? Åsne Seierstads To søstre viser hvordan fortellingen i seg selv har tankekraft, skriver Bernhard Ellefsen.

Formidling: Kritikerne ser bort fra Åsne Seierstads bevisste valg om å fortelle, heller enn å rapportere, skriver Bernhard Ellefsen. Foto: Sturlason/Kagge

Med god grunn har kritikere og forskere vært skeptiske til fortellingen. Å gi sin reportasjebok, sitt historieverk, sin biografi form av en fengende og fengslende fortelling, er den mest åpenbare veien til suksess hos leserne. Mens tv-kanaler og forlag med dollartegn i blikket pusher kriminalfortellinger fra virkeligheten, har den nærmest romanaktige måten å skrive for eksempel krigshistorie på vunnet tilbake hegemoniet etter noen tiår med postmoderne reservasjoner mot fortellingens ordnede, lineære måte å organisere virkelighetens kaos på.

Ja, det er naturligvis om dette kampen står: Vil ikke den godt fortalte, spennende, medrivende historie om 22. juli, eller slaget ved Stalingrad eller Alf Prøysens liv, nødvendigvis tvinge en kunstig og fremoverrettet orden på den lange rekken av merkverdige tilfeldigheter som en terrorhandling, eller et militært slag eller et liv uvegerlig er? Og er ikke fortellingen som form først og fremst et knefall for bunnlinjen på bekostning av sannhet, dyp analyse og virkelig forståelse?

Sveiper man innom virkelighetskrim på tv eller stopper opp ved hyllen i bokhandelen som angivelig inneholder krigshistorie, men i all hovedsak byr på spenningsfortellinger satt til første halvdel av 1940-tallet, er det lett å falle ned på negativ konklusjon, at fortelling er forflatning, forenkling og fortegning.

Lese mer?

UKEPASS
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 35,-
per uke
Følg de viktige debattene og få en dypere innsikt i samfunnsaktuelle saker hver uke.
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse