Annonse

Annonse

00:00 - 06. januar 2017

Bagdad blues

Walid al-Kubaisis selvbiografi inviterer til en rykkete og medrivende reise med lidelsens karavane.

Eksil: I Walid al-Kubaisis bok er Midtøsten både utopi og helvete på én gang.

ANMELDELSE

Walid al-Kubaisi

Blekk og blod. Ei familiekrønike frå Midtausten og Noreg

211 sier

Dreyers forlag 2016

Den irakiske skribenten Walid al-Kubaisis memoarbok, Blekk og blod, står i et interessant forhold til to av høstens mest omtalte sakprosautgivelser, et skakt lite speil som reflekter tematikken både i Ivo de Figueiredos En fremmed ved mitt bord og Åsne Seierstads To søstre.

Som hos de Figueiredo møter vi en mann som ser tilbake på slektshistorien sin, en storfamilie som langt på vei er knust av historiens tannhjul, med medlemmer som er kastet ut i eksiltilværelsens forvirring og sprikende kulturelle lojalitet.

Som hos Seierstad gir boken bakgrunn for å forstå noen av dagens akutte dilemmaer i Midtøsten (om enn fra en helt annen vinkel), en fortelling om enkeltskjebner som formes i møte med diktatur, okkupasjon, krig og koranskoler. Stedsnavnene som dominerer i al-Kubaisis fortelling, er etter hvert foruroligende kjent: Basra, Bagdad, Aleppo, Abu Ghraib.

Boken er i tillegg rik på den den typen nattsvart ironi bare virkeligheten kan by på. Hvor flykter for eksempel den unge jeg-fortelleren når krigen truer i Irak på begynnelsen av 1980-tallet og han trenger en trygg havn? Til Syria.

 

Flukt. Al-Kubaisis tekst har imidlertid lite av de Figueiredos sømløse sammenveving av fortellernivåer – her må leseren langt på vei sortere historiens storpolitiske puslespillbrikker selv. Og der Seierstad jaget leseren videre gjennom en finsnekret spenningskurve, er al-Kubaisis tekst preget av digresjoner og lakuner, men også av et desto mer insisterende personlig nærvær.

Boken åpner med forfatterens flukt fra hjemlandet, via farefulle opphold i Syria og Libanon til han lander på Fornebu i 1986, der den nyankomne irakeren møtes av smilende politimenn som bærer bagasjen hans og ønsker ham lykke til på vei til asylmottaket (i dag ville vel noen kalt det å bli båret på gullstol inn i landet). Deretter følger et parti som ser tilbake på Kubaisi-slektens legendariske opphav, med vekt på forfatterens oldefar, gjennom anekdoter som er vasket og slipt av et århundre med muntlig overlevering. Mot slutten løser teksten seg opp både i kronologi og geografi, med sprang fra Brasil til Damaskus, fra en eldre Tøyen-beboers etterpåkloke refleksjoner til oppvekstscener fra bakgårdene i Basra – mye av det fortalt gjennom direkte replikkvekslinger som befinner seg et sted midt mellom dokumentasjon og diktekunst.

 

Personlig rytme. På overflaten mangler Blekk og blod en god del av det man vanligvis krever av en bok. De korte kapitlene, som tidligere er blitt trykket som føljetong i Dag og Tid, har flere gjentagelser og løse tråder. Fortellingen mangler langt på vei en narrativ bue – slutten henger og dingler i løse luften – og forstoppes iblant av en overdose navn og slektninger. Tempoet går i rykk og napp: Fortelleren kan dvele lenge ved detaljer, før tilsynelatende sentrale episoder flyter raskt forbi, som drivved i sterk strøm.

Boken er rik på den den typen nattsvart ironi bare virkelig­heten kan by på.

Og likevel bidrar tekstens sprang og brudd til å skjerpe leserens årvåkenhet, en personlig rytme som gjør et forunderlig sterkt inntrykk. Et sted sukker al-Kubaisi over hvor vanskelig det er å berøre nordmenn med fortellinger om flyktningers desperasjon: «Innlevinga deira liknar på ein dauv som høyrer på musikk.» I hans egen bok skaper den idiosynkratiske formen bevegelse i trommehinnene igjen.

 

Klagesang. På omslaget kategoriseres boken som en «familiekrønike», på første side angir han selv sjangeren «klagesang». Man kunne også kalt det «stubber» (men ikke i nedsettende forstand), eller kanskje «vitnesbyrd»: bekjennelser om avgjørende øyeblikk som til sammen former en livshistorie. Billedspråket er rikt på grensen til det overdådige, nok et angrep på den hegemoniske askesen i norsk sakprosa, som også de Figueiredo ville til livs. Her løper fortelleren gjennom gatene som «ein pil som er løyst frå bogen», han ser tilbake på livet som «ein sjørøvar ser på den brende seglskuta si», han oppsummerer eksistensen som «lidingas karavan».

I og mellom disse bildene fyker et mangefarget persongalleri forbi, det forvirrende lurvelevenet som er livet på bakken i Midtøsten. Fettere, kusiner og morbrødre; kurdere, alawitter og turkmenere; beduiner, kommunister og sufister: Al-Kubaisis oppvekstglimt maner frem en verden av i går, et samfunn hvor religiøse og kulturelle forskjeller eksisterte side om side i en nøye utmålt terrorbalanse. De semi-romantiske skildringene kontres av utrop hvor al-Kubaisi beskriver hjemtraktene som «fødd av valdens livmor». I denne teksten er Midtøsten både utopi og helvete på én gang.

 

Paradokser. Blekk og blod gir god bakgrunn for å forstå Walid al-Kubaisis posisjon i norsk offentlighet gjennom noen tiår, en standhaftig forkynner av rasjonalitet i møtet med religiøs tradisjonstro («måtte folket mitt verta moderne og opplyst!»). Mer overraskende er det at det stadig klinger en dyp religiøsitet under og gjennom sekularismen: Gud er «meg nærare enn halspulsåra», utbryter fortelleren i et av historiens dramatiske høydepunkt.

Det er en styrke at paradoksene får stå og dirre uten overdrevent utglattingsarbeid, alt kledd i et lett arkaiserende nynorsk som matcher innholdet forbausende godt. «Nauden et opp byrgskapen din», heter det om livet som flyktning – det høres overbevisende ut også for dem som måtte være usikre på hva «byrgskap» egentlig er (det betyr «stolthet», en verdi som spiller en sentral rolle i mange av fortellingene her). Fusjonen av arabisk høystil og norsk motkultur er en av bokens bonusgleder, en hybrid som nettopp bare kunne oppstå i eksil, i fruktbar gnissing mellom kulturer og språkfamilier.

 

Annonse