Mørk voggevise

Ei av dei viktigaste bøkene omsett til norsk dette året var Édouard Louis’ Voldens historie. Louis’ sjølvbiografiske framstilling av mentale og fysiske traumer etter ei valdtekt er sterk lesing, mellom anna ved å vise fram det uføreseielege ved valdens karakter: at den er brutal, men òg har noko grunnleggande usikkert ved seg. Eit liknande perspektiv finst i romanen som dette året vann den prestisjetunge franske Prix Goncourt, Chanson douce (Søt song) av den fransk-marokkanske journalisten og forfattaren Leïla Slimani (født 1981).

Den framande. Der Louis’ Voldens historie mest av alt høyrest ut som ei sosiologisk avhandling i Eilert Sundts ånd, kan tittelen på Slimanis andre utgiving gi forventingar om søte godnattsongar. Chanson douce gir i staden assosiasjonar til skrekkfilmar som Hånden som rører vuggen (1992), om ei hushjelp som sakte, men sikkert øydelegg familien ho er tilsett hos. På ulike måtar reflekterer Louis og Slimanis bøker over kva sosiale skilnader og utanforskap kan gjere med eit menneske, og korleis vondskap kan ha ei rot i ei djup einsemd.