Annonse
00:00 - 09. desember 2016

Livet på den blå planeten

Seismiske smell stikker seg ut som en uvanlig idédrevet debut.

Økologisk perspektiv: Mennesket skildres som en organisme blant andre organismer i Sara Sølbergs prosadebut. Foto: Pernille B. Walvik
Annonse

Havet fornyer seg hele tiden, selv etter hundre påkostede David Attenborough-dokumentarer forblir størstedelen av det et mysterium. I Sara Sølbergs faktaglade prosadebut, Seismiske smell, svømmer mytefigurer som Poseidon og Amfitrite rundt blant selvlysende dypvannsfisker i et hav tilgriset av oljesøl. Den velklingende tittelen slår an et økologisk perspektiv og viser til hvordan seismiske trykkbølger – som benyttes i geofysiske undersøkelser av havbunnen – utløser kraftige undersjøiske smell når de sendes ned i dypet. At disse smellene samtidig forstyrrer den finstemte retningssansen til blekkspruter og hvaler, har man inntil nylig vært mindre opptatt av.

 

Barnlig begeistring. Sølberg henter flere impulser fra samtidens diskusjoner om biologisk mangfold, klimakrise og antropocen-tesen, som argumenterer for at vi befinner oss i en geologisk epoke hvor mennesket selv er blitt den mest avgjørende endringskraften. Seismiske smell nærmer seg denne vippesituasjonen mer storøyd enn alarmistisk. Også i så måte er havet et takknemlig utgangspunkt: De mange detaljerte beskrivelsene av blant annet sjøiguaner, maneter og dyphavsbakterier trigger en barnlig begeistring, men gjør også tanker om den gjensidige avhengigheten i et artsfellesskap mer konkrete. Slik blir både sårbarheten og ødeleggelsene synligere.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse