Historien om det tomme navnet

Den aller første teksten i Elena Ferrantes samling av brev, intervjuer og artikler – utgitt under den kryptiske tittelen Frantumaglia – er et brev hun sendte sin forlegger i forbindelse med debutromanen i 1991. Her erklærer hun sitt ønske om anonymitet, et ønske forlag, lesere og mediefolk respekterte i 25 år. Så var det nok, i hvert fall ifølge den italienske journalisten Claudio Gatti, som etter alt å dømme avslørte kvinnen bak pseudonymet tidligere i høst. I brevet til forleggeren, den eneste som har kjent identiteten hennes gjennom disse årene, slår forfatteren fast at hun «allerede har gjort nok for denne lange fortellingen: Jeg skrev den». Dersom forlaget skulle motsette seg kravet om å holde bokens forfatter hemmelig, foretrakk Ferrante at den ikke ble utgitt. «Det er overhodet ikke nødvendig for meg å publisere denne boken», hevder hun.

At den voluminøse tekstsamlingen Frantumaglia blir tilgjengelig for et internasjonalt publikum omtrent samtidig som Ferrantes egentlige navn ble avslørt, må betraktes som en skjebnens ironi. Boken er nemlig et slags kompendium ment å stå i den biografiske forfatterens sted. Som forleggeren sier i forordet til den italienske førsteutgaven – boken har kommet i stadig nye, utvidede, oppdaterte versjoner – skal tekstsamlingen «tilfredsstille nysgjerrigheten til et krevende, men generøst publikum». Ikke bare skal tekstene forklare anonymiteten, de skal også gjøre Ferrante selv overflødig.