---
anmeldelse
Erling Kagge
Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute
144 sider Kagge forlag 2016
:quality(70):focal(-5x-5:5x5)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/XJTXMYAJSZ7AY44QP34GYDKM7Y.jpg)
---
Unnskyld, men kan alle sammen dempe seg litt? Kunne vi fått ro et lite øyeblikk? JA, MEN SÅ KLAPP IGJEN, DA!
Jeg har nemlig eventyrer, forlegger og forfatter Erling Kagge på øret, og han har ting å fortelle oss, innsikter om livet, stillheten og mosegrodde steiner, her gjengitt som løsrevne høydepunkter fra hans nye bok:
«Undringen er selve motoren i livet.»
«Ved å bevege deg beveger du sinnet.»
«La hvert øyeblikk være stort nok.»
«Å være underveis er nesten alltid mer tilfredsstillende enn målet.»
«Det kjennes godt å dele gleder.»
«Du, barna mine, jeg – vi har alle hver vår sti vi kan finne.»
«Hvordan bør vi leve? Vel, det er jo det store spørsmålet.»
Ja, det siste må vi gi ham rett i. Men for meg føles det som et nesten like stort spørsmål hvordan en utgivelse som Stillhet i støyens tid (til dere som trodde vi levde i raushetens tid: ny epoke på gang, på tide å komme seg videre) kan bli et internasjonal bokfenomen. Ifølge de ivrige e-postene fra Kagges eget forlag har 19 land så langt kjøpt rettighetene til the silence book, som den ble kalt under bokmessen i Frankfurt, en foreløpig siste bekreftelse på Obelix' gamle visdomsord: Forlagsfolk er helsprø.
Kort fortalt stiller Kagge tre spørsmål – Hva er stillhet? Hvor er den? Hvorfor er den viktigere enn noen gang? – og leverer 33 personlige forsøk på svar, der det siste er to blanke sider. To blanke sider! Tok du den, eller?
Fra Seneca til Rihanna. Nietzsche visste virkelig ikke hva han gjorde da han tok Gud av dage. Resultatet ble sekulær forkynnelse av dette slaget, der man henter litt herfra og litt derfra og det meste betyr sånn omtrent det samme: en haiku, en anekdote om Steve Jobs, et visdomsord fra Seneca, en fortelling om Buddha, en replikk fra Rihanna-produsent Tor Erik Hermansen.
Noen få steder nærmer teksten seg noe større, en slags horisont eller klangbunn, men er rask med å gjenvinne et instrumentelt perspektiv: Stillhet er «et praktisk grep for å få et rikere liv». Brokkene er bundet sammen av merkelig løse tankesprang og enkelte vidunderlig malplasserte anekdoter, som en distré onkel i familieselskap som lar assosiasjonene flyte fritt.
Tjommi med Fosse. Tidlig i boken skriver Kagge om en verselinje fra Jon Fosse som griper ham med sin gåtefullhet. Da er mulighetene flere: Man kan lese Fosse grundigere, man kan lese bøker om Fosse, man kan skjele til forfatterne som formet ham. Erling Kagge gjør som gymnasiaster i særoppgavemodus: Han sender en e-post til poeten og ber ham tolke diktet selv. Sånn får han i tillegg vist at han er tjommi med Fosse, som han også er det med Tesla-gründer Elon Musk og – i hvert fall via venner – med performancekunst-pioner Marina Abramovic.
Alle er behendig sneket inn på sidene her, i en tekst der kildehenvisning og nettverksfremvisning går opp i en høyere enhet. Kapitlet med referanser innledes for øvrig med beundringsverdig ærlighet. Kagge kan ikke huske alle kildene han har brukt (de er i hovedsak «noe jeg har vært med på, skrevet før, lest eller hørt om»), så dette er «oversikten over referanser jeg kommer på». Et Wittgenstein-sitat er hentet fra et brev filosofen skrev i 1936, opplyser forfatteren. «Det fant jeg på Wikipedia.»
Demokratisk. I en tekst hvor synsvinkelen er konsekvent privatisert, kvepper man til av en passasje hvor stillhet behandles i et klasseperspektiv. Fattige lever jevnt over i mer bråkete omgivelser enn «de velhavende», som Kagge kaller dem. Men observasjonen blir hengende i luften mens forfatteren – som er medlem av Høyres arbeidsutvalg, har over 100 millioner kroner i formue og tok ut 29 millioner i utbytte fra forlaget sitt i fjor – haster videre til neste strøtanke.
Han understreker at stillhet er en demokratisk verdi, alle kan finne den i badekaret en ettermiddag. Teksten kan likevel ikke dy seg for å minne om den gangen på skitur til Sydpolen, på seiltur til Chile, på klatretur mot toppen av Williamsburg Bridge. «En sommer fløy jeg 18 timer fra Oslo til Sri Lanka for å slappe av, spise sunt og gjøre yoga i vakre, grønne omgivelser», humrer Kagge. Ja, det er rart med det.
Mansplaining i praksis. På overflaten er boken godt skrevet, med et sparsommelig utvalg ord og en utstudert hverdagslig tone, bare avbrutt av enkelte ukontrollerte utbrudd av snikskryting. Teksten kan være morsom («jeg var så dyslektisk som liten at jeg ikke kunne uttale dyslektisk før jeg ble tyve år»), men rommer ikke én formulering som lugger eller en tanke som overrasker. Er du bekymret over smarttelefonenes påvirkning på kulturen, har du en venn for livet her.
Om ikke annet skal Erling Kagge ha takk for å ha latt en mannlig leser i førtiårene erfare hvordan mansplaining oppleves i praksis. Stillhet? Jeg skal si deg noe om stillhet, jenta mi: «Jeg tror alle kan finne stillheten inni seg.»