Annonse

Annonse

00:00 - 04. november 2016

Ingenting fancy

Ingvild Lothe seiler opp som norsk litteraturs houellebecq girl.

Plaget av sin tid: Helvete er både de andre og en selv i Ingvild Lothes dikt. Foto: Stephen Butkus

Helt i begynnelsen av 2016 slo Aftenposten opp at unge forfattere «uttrykker bekymring for at eldre anmeldere ikke leser bøkene deres på verkenes premisser» (4. januar 2016). «Det er ikke bra hvis den nye litteraturen bidrar til at vi får en enda mer selvopptatt kultur», uttalte Vinduet-redaktør Preben Jordal til samme avis lørdag 22. oktober, og henviste til at forfattere som Kenneth Moe og Linnéa Myhre er mer opptatt av selvutlevering enn litterær tradisjon. Ser man til poeten Ingvild Lothe, forfattere i miljøet rundt småforlaget AFV Press og amerikanske diktere som Mira Gonzalez og Tao Lin, finner man skrivende som er mer opptatt av å utlevere sin tid enn sitt selv – selv om de to er tett forbundet.

«Internett har ødelagt livet mitt/Ingenting berører meg lenger», hevder dikterjeget i Lothes debutsamling, Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt. Den trøtte livsholdningen som kommer til uttrykk, er i seg selv ikke ny eller uvanlig. Dikterjegets oppvekstsår har vært vonde, et sinne stryker gjennom ungdomskroppen og som ung voksen føler hun seg «alminnelig og dum». Mangelen på utopier er like fullt knyttet til samfunnet Lothes generasjon, unge mennesker født rundt 1990, har vokst opp i.

 

Annonse