00:00 - 11. november 2016

Av fleinsoppspinn gror det ingenting

Kenneth Moes forfatterskap viser hvor statisk og uvesentlig den selvbiografiske litteraturen kan bli når den ikke kommer omgivelsene i møte.

Rapport fra en «tripp»: Kenneth Moe skriver om fleinsopprus i årets bok. Foto: Tor Stenersen / NTB Scanpix

Da NRK i våres publiserte et knippe litterære manifester av våre yngste forfattere, var fjorårets vinner av Tarjei Vesaas’ debutantpris blant bidragsyterne. Her luftet Kenneth Moe noen friske «antipatier» leseren av debutboken Rastløs vil nikke gjenkjennende til: «Fortellinger er overflødige.» «Konkrete skildringer er overflødige.» «Tredjepersonsfortellere er overflødige.» Birger Emanuelsens påstand her i avisen for en tid tilbake om en konfliktsky forfattergenerasjon rammer altså ikke Moe.

La gå at det her høres ut som om Moe mener den realistiske romanen (med sine fortellinger, skildringer og tredjepersonsfortellere) er begrenset til Jojo Moyes og hennes hele, halve år – høy kjeppføring er og skal være manifestets fremste kjennetegn. De negative programerklæringene gir uansett et godt bilde av den unge forfatterens foretrukne vei til det han hevder er litteraturens høyeste mål: «innblikk i noe, uryddig, upyntet menneskelig». Dessuten aner vi noen mulige forbilder: En Stig Larsson, i motstanden mot konvensjonell, litterær stil. Kanskje også en Stig Sæterbakken, i dragningen mot kjellermenneske-figuren i romanhistorien.

 

Annonse