Onsdag kveld denne uken møttes Vigdis Hjorth og litteraturprofessor Toril Moi på Litteraturhuset i Oslo for å diskutere Hjorths nye roman Arv og miljø. Arrangementet hadde tittelen «Familiehytte med sjøutsikt», en henvisning til romanens rammefortelling, som dreier seg om et arveoppgjør der to sommerhytter på Hvaler i Østfold skal fordeles mellom barna. Men noen hytteprat ble det selvfølgelig ikke.
Med debatten omkring sannhetsgehalten i Hjorths roman, som Aftenposten har dratt i gang ved på journalistisk vis å faktasjekke den opp mot virkeligheten, var samtalen med ett blitt noe langt mer enn et vanlig forfatterintervju. Hjorth har ikke villet uttale seg om hvorvidt det seksuelle overgrepet som romanens hovedperson Bergljot mener å ha blitt utsatt for av sin far i barndommen, er hennes personlige erfaring, men nå satt hun altså der foran et fullsatt Litteraturhus (arrangementet ble direkteoverført til alle rom). Endelig skulle hun snakke.
Tidlig i samtalen plasserte Hjorth seg selv ublygt i forlengelsen av Sigrid Undset og Amalie Skram.
Kjente emner. Og det gjorde Hjorth også, bare ikke på den måten den enkleste form for medielogikk tilsa at hun skulle. Aftenposten ga ord til denne medielogikken da man dagen etter satte denne overskriften på avisens referat fra kvelden: «Svarte 'nja' på om det som står i romanen, er sant». En sannere (!) oppsummering av kvelden ville vært at Hjorth og Moi snakket i en time om hvordan romanen som sjanger kan målbære sannhet, om sannhet som en verdi i seg selv og hva det innebærer å leve i sannhet – alt sammen velkjente temaer fra Hjorths forfatterskap, enten man ser til Ida Heiers jakt på den umulige kjærligheten i Om bare (2001) eller til Ellinors kamp mot EUs tredje postdirektiv i Leve posthornet! (2012).
Man kunne også lagt til at Hjorth og Moi nærmet seg disse overordnede spørsmålene fra mange forskjellige vinkler, for eksempel at de snakket om psykoanalyse som erkjennelsespraksis, eller at de ved hjelp av den østerriksk-jødiske forfatteren Jean Amérys begrep om «ressentiment» diskuterte det såkalte godhetsspråket, alle disse tomme frasene om forsoning og tilgivelse som det er så lett å ty til i møte med urett.
Litterært fellesskap. Tidlig i samtalen plasserte Hjorth seg selv ublygt i forlengelsen av Sigrid Undset og Amalie Skram, som begge brukte romansjangeren til å diskutere tabubelagte emner i samtiden (for eksempel utroskap og psykiske lidelser), og jevnførte seg med Bjørg Vik og Herbjørg Wassmo. Sistnevnte tok opp incest allerede på 1980-tallet i den prisvinnende romantrilogien om Tora.
Hjorth gjentok med andre ord det hun ga uttrykk for i de par intervjuene hun ga da Arv og miljø utkom, nemlig at hun håper romanen kan bli lest for emnet den tar opp, og ikke som en nøkkelroman eller en kodet selvbiografi. «Jeg føler at romanen roper ut: Se!», sa hun på et tidspunkt. Med de litteraturhistoriske eksemplene hun plasserte sin egen roman sammen med, syntes underteksten å være: Se, vi klarer det jo med disse!
Kvinnesladder. Debatten omkring Hjorths roman kan få en til å mistenke at vi har blitt dårligere til akkurat det, å lese tradisjonelle romaner nå som den såkalte virkelighetslitteraturen opptar så mye plass i sentrum av kulturen. For som Agnar Mykles forfatterskap minner oss på, for bare å ta ett eksempel, har det aldri vært slik at den tradisjonelle romanen bar på noe krav om hundre prosent oppdiktede emner, snarere tvert imot. Kanskje dreier debatten omkring Arv og miljø seg heller om at vi har blitt dårligere til å lese romaner skrevet av kvinnelige forfattere?
Det ville i så fall ikke være overraskende, minnet Moi om under samtalen. Opp gjennom litteraturhistorien har det vært en tilbakevendende beskyldning mot kvinnelige forfattere – Simone de Beauvoir fikk høre det, Doris Lessing også – at de lener seg for tungt på virkeligheten i bøkene de skriver. Menns bruk av levende modeller har stort sett vært akseptert, mens kvinners bruk av det samme har blitt stemplet som sladder eller trivielle rapporter fra privatlivets sfære.
Mediebevisst. Selv om samtalen på Litteraturhuset i Oslo åpnet med et nikk til Aftenpostens dekning av Arv og miljø («Er det sant det som står i boken din?», var det første spørsmålet Moi stilte), er selvfølgelig ikke Hjorth ukjent med medienes mekanismer, og hvordan de kan utnyttes. Det viste hun helt på tampen av samtalen, da hun serverte et sitat like egnet for en avis som de litteraturhistoriske fremstillingene som kommer til å bli skrevet om debatten rundt Arv og miljø: «Det kan godt hende at jeg av og til har dårlig samvittighet, men forfatterskapet har det ikke.»