Annonse
00:00 - 14. oktober 2016

Fra havdypet til himmelen

Antall år på sjøen betyr lite. Det viktigste er sensitiviteten til den som hører fortellingene, sier Jon Michelet om forfatter-sjømann-kolleger som Herman Melville og Joseph Conrad.

På Larkollen: Jon Michelet argumenterer for at norske sjøfolk har lest mer og vært bedre oppdatert enn mange tror. Under sin egen tid til sjøs lånte han bøkene til Joseph Conrad på skipsbiblioteket.
Annonse

Hvor begynner den vestlige litteraturhistorien? Kanskje til sjøs. I Det gamle testamentet blir den israelittiske babyen Moses reddet fra døden ved at moren sender ham seilende nedover Nilen i en kurv, hvorfra han blir reddet av faraoens datter. Senere leder den samme Moses sitt folk gjennom Rødehavet, som deler seg i to for israelittene. Så lukker det seg igjen, og forfølgerne er fortapt. Motivet har med årene blitt velbrukt. Bare de gudfryktige kan overvinne havet. Resten drukner eller slukes av Leviatan – sjømonsteret som blir beskrevet i detalj i Jobs bok litt lenger ut i Bibelen.

Bølgene ruller fra Odysseen til vikingfortellingene og Shakespeares Stormen, senere til Moby-Dick og seilskutelitteraturen, enda senere fiskeri­romaner, hundrevis av ungdomsbøker og moderne allegoriske verk. Når man skal skrive 4000 sider sjølitteratur, hvordan forholder man seg til alt dette? Vi har reist til Larkollen for å spørre Jon Michelet i anledning femte bind av hans krigsseilerverk En sjøens helt, som nå slippes.

– Jeg har lest havlitteratur siden jeg var tolv, og før det også, gjennom Illustrerte klassikere. Men den første som gjorde et virkelig inntrykk på meg, var Harry Martinsons Reiser uten mål, den svenske nobelprisvinneren som var fyrbøter på små dampere og skrev om det, sier Michelet.

Reiser uten mål (1932) dyrker frem en nomadefilosofi der både stormer i ishavet og menneskemøter under tropiske landhugg former fortellerens positive verdensbilde. En sjøens helt handler om krig, men likevel finnes spor av en tilsvarende filosofi hos Michelet. 

Lysets hjerte. – Da jeg dro til sjøs, hadde båtene skipsbiblioteker. Det samme hadde de i veldig stor grad før krigen, sier Michelet, som var sjømann fra 1962 til 1968.

Han nevner det tykke norske fagverket Sjømannsboken fra 1930, som var finansiert av 65 sider med annonser fra bokhandlere langs hele kysten.

– I annonsene sto det: Kom til oss og kjøp bøker til skipsbibliotekene! I disse bibliotekene fant man naturlig nok mange klassikere, sier Michelet, som lånte bøkene til Joseph Conrad (1857–1924) da han var om bord.

Den britiske forfatteren er mest kjent for Mørkets hjerte, om en seiltur innover Kongoelven for å finne den forsvunne Oberst Kurtz. Conrad var sjømann selv, og skrev en rekke bøker fra seilskuter og dampskip. Av Conrads bøker var det Lord Jim som gjorde sterkest inntrykk på Michelet.

– Jeg husker jeg håpet å aldri komme opp i en situasjon som i boken. Katastrofen, skipet som går under og styrmannen som stikker av fra ansvaret. Den bygger på en virkelig hendelse, som Conrad ikke opplevde selv, men som var omtalt i datidens presse, sier Michelet, som selv var ung styrmann da han leste boken.

Michelets første båt het Tomar. I første bind av En sjøens helt mønstrer hovedpersonen Halvor på en skute med samme navn. Tomars ferd er svært idyllisk, med et varmt kameratskap mellom sjøfolkene. Når de seiler opp en elv i Thailand, begår Michelet en omvendt Conrad. I Mørkets hjerte er den en gang så rettskafne europeeren Kurtz blitt en barbarisk villmann, og romanen skildrer pessimistisk hvordan etikk og idealer kan forsvinne når mennesket settes under press i fremmede omgivelser. Tomars reise opp elven åpner derimot for en mulig fredfull kommunikasjon med en fremmed kultur, og jungelen blir et optimistisk lysets hjerte. 

– Lysets hjerte, sånn var det. Mange norske sjøfolk vil kjenne seg igjen i det. Skildringen er også ment som kontrast til alt det destruktive som kommer senere, sier Michelet.

 

Historie: Jon Michelet er nå ute med «Brennende skip», femte bind i krigsseilerverket «En sjøens helt». Sjette og siste bind, som skal omhandle tiden etter krigen, kommer neste år. 

Skrinn sjø. Havet har alltid vært enormt viktig for Norge, og vi har i en årrekke vært blant verdens største sjøfartsnasjoner.

– Derfor er det forunderlig at den norske litteraturen om hav og sjøfolk er så skrinn. I forbindelse med verket har jeg lest en av mine absolutte favoritter på nytt. Amalie Skrams To venner, den første realistiske norske sjøromanen. Skram var jo gift med en kaptein. Hun var med på alle hav, blant annet flere år på en seilskute til Karibia. Hun har en fantastisk beskrivelse av et horehus derfra, sier Michelet, som også leste Losen og hans hustru av Jonas Lie og Den siste viking av Johan Bojer.

– Den handler om fiskeri, men er en havbok likevel. Og så har du en som mange i min generasjon kjenner: Åpent hav av Hans Geelmuyden, fra 1945. Den tar for seg den norske handelsflåten i overgangen mellom seil og damp, frem til like før annen verdenskrig.

– Her begynner din historie også, var boken viktig for deg?

– Ja og nei. Hans Geelmuyden var kontorist i Wilhelmsens rederi. Hans store drøm var å bli reder. Dette trebindsverket er skrevet med det for øye at i siste bind skal helten bli reder og finansspekulant. Det blir han, til de grader, sier Michelet, og nevner et par romaner skrevet av krigsseilere: Utpå blåmyra av Hilmar Orud og Krigsseiler av Torbjørn Saga.

– Men dette er veldig glemt i dag.

Det er forunderlig at den norske litteraturen om hav og sjøfolk er så skrinn.

Jon Michelet

Gangstervelde. En havklassiker som ikke er glemt, er redersønnen Jens Bjørneboes Haiene. Romanen omhandler et engelsk handelsskip fra 1899, som blir et bilde på samfunnsklassene og forholdet dem imellom. 

– Den kom i 1974 og fikk strålende mottagelse. Jeg møtte Bjørneboe året etter, og da snakket vi om Haiene. Jeg ertet ham litt og sa: Du har gjort jævlig god research på båtens konstruksjon. At det er en bark med stål og treverk og sånn. Men når du lar skuta seile fra Manila og til Kapp Horn, så sender du den rundt hele den filippinske øya Luzon! I stedet for å gå innimellom øyene i arkipelet, som er tusen kilometer kortere! Å faen, sa Bjørneboe. Jeg har gjort mye research på skroget, men navigasjonen, det rakk jeg ikke over. Jeg sa: Det gjør jo ingenting for leserne. For det er jo en eventyrlig roman, egentlig en hyllest til anarkismen, sier Michelet, som mener mannskapet på Bjørneboes skip er «rystende usannsynlig».

– Det er bare mordere og gangstere der, inkludert kaptein og styrmenn. Den eneste som er normal, er fortelleren, andrestyrmann Peder Jensen, sier Michelet.

Likhet og brorskap. Tyrannkapteinen har en sentral plass i den nautiske litteraturhistorien, med Ahab i Herman Melvilles Moby-Dick og Wolf Larsen i Jack Londons The Sea-Wolf Ulf Larsen i norsk utgave – som de mest kjente. Forfattere som i likhet med Michelet og Conrad var på sjøen selv.

– London var ikke lenge ute, han hadde én tur som selfanger ved Japan, og var bare ute i syv måneder. Men vi tror på ham! The Sea-Wolf er jævlig godt fortalt, og Larsen er en utrolig karakter. Melville seilte heller ikke lenge, men han fikk mye ut av det. Dette viser at erfaringen fra sjøen ikke er det viktigste, men sensitiviteten, øret til den som tar imot fortellingene.

– Dine kapteiner er mer som frustrerte mellomledere enn despoter, og man aner at de virkelige skurkene sitter høyere oppe?

– Min beskrivelse av kapteiner preges av at jeg aldri har seilt med noen tyrannisk kaptein. I tillegg forsvinner tyrannen litt med seilskutetiden. Noen av dem overlever en stund i damp. Men moderne skipsfart fikk sterke sjømannsorganisasjoner, og da er det liten plass for kapteiner av den gamle sorten.

– Da forsvinner den litt enkle allegorien skipet noen ganger har vært.

– Med kaptein som Gud og de andre som jævler, ja.

– Eller et klassesamfunn med undersåtter.

– Ja, men undersåttene er der fortsatt, i omgangstone, bare i en annen utgave enn før. Under krigen ble folk også sveisa mer sammen. De som seilte før, under og etter krigen, sa gjerne at det var best under krigen.

Fordi høyt og lavt ble sveiset sammen?

– Ja. Og så var det jo om å gjøre å berge skuta.

– Det minner om Huckleberry Finn av Mark Twain, der Jim og Huck vel er mer like på flåten enn på land.

– De er jo det, der de driver nedover Mississippi. Men vi skal ikke alltid overdrive likheten heller. I bind fem har jeg en konflikt mellom Tønder, som er kommunist og Halvor, som ikke er det. En konflikt som er gjennomgående blant mannskapet. Tønder er et råskinn. Han har mye rett i sine analyser. Men han handler av og til helt i ørska. Når jeg først skulle skrive om en kommunist, kunne jeg ikke lage en rosenrød engel. Og jeg kjenner typen lite grann, fra mitt eget liv.

Jeg har lest en av mine absolutte favoritter på nytt. Amalie Skrams To venner, den første realistiske norske sjøromanen.

Jon Michelet

Kunnskap og metode. Michelet sier han har hatt et helt annet kildetilfang enn sjøromanforfattere før ham.

– Jeg kan gå inn på nettet og finne hvert eneste skip som var i handelsflåten under krigen. Kunnskapsbasen er helt makeløs, og den utvider seg dag for dag. Vi har fått Krigsseilerregisteret på nett, og det er blitt en hel bevegelse for å få frem denne historien, sier Michelet, som selv har vært med på å initiere denne bevegelsen.

Så snart første bind i serien kom ut i 2012, ble han kontaktet av krigsseilere og sjøfolk som ville dele sine erindringer. Også denne gangen har han kommet over helt nye historier som ikke er blitt fortalt i bokform før. Fra både Colorado i USA og unnselige kystkommuner i Norge. Forfatterens e-postadresse er å finne bakerst i romanene, der folk oppfordres til å ta kontakt. Og Michelet har reist eller ringt, på kryss og tvers av landet.

– All skjønnlitteraturen klinger i bakgrunnen når jeg skriver. Men jeg har jeg vært mer avhengig av den dokumentariske litteraturen. Noen sjøfolk har skrevet sine erindringer fra krigstiden, som kaptein Peder Kristian Nilsens bok om S/S Ravnefjell, sier Michelet.

Skipet overlevde krigen, til tross for ubåtangrep og annen dramatikk. Han nevner andre krigsseilere som har skrevet sine memoarer. Nettopp dette – at alminnelige norske sjøfolk har kunnet skrive, lese og skaffe seg informasjon – har forundret mange. Michelet tar opp temaet selv.

– Det er jeg blitt kritisert for i noen anmeldelser. For eksempel: Hvor mye visste sjøfolkene om krigens hendelser? Det har vært en helvetes jobb å finne ut av det, sier Michelet.

Hans konklusjon er at kunnskapsmengden var stor, og at informasjonen spredde seg fort. Mange sjøfolk foretrakk å lytte til tysk radio, for der var nyhetene sannere. Om et skip ble senket i Atlanteren, visste mannskapet på en båt i Stillehavet dette et par dager senere.

– Noen har ment mine sjøfolk leser for mye. Men jeg har fått så mange eksempler på at folk hadde store kunnskaper. Bildet av den enkle, tatoverte tullingen harmonerer ikke med den norske handelsflåten. Her var det folk med en glupende interesse for eksempelvis astronomi. Fordi de brukte astronomien hver dag. De seilte under stjernehimmelen på 1920- og 1930-tallet, da oppfattelsen av universet forandret seg fullstendig. Astronomene fant galakser utenfor vår egen, Edwin Hubble viste at universet ekspanderer. Når du daglig navigerer i forhold til stjernene og månen, så slår disse oppdagelsene inn. Ikke hos alle, men hos noen, sier Michelet.

Poetisk praksis. Og det er nettopp i slike øyeblikk, der mennesket står rett ovenfor naturen, at havlitteratur fungerer best. Enten det dreier seg om Santiagos samtale med fisken i Ernest Hemingways Den gamle mannen og havet eller Ismaels tankevandring på dekket av hvalskuta Pequod i Moby-Dick.

Du sjaltes liksom vekk fra det daglige jaget. Det enkle strevet på fabrikker, i kontorer og bygater, hvor alt går i en strøm. Plutselig er du der alene, under en svær himmelhvelving, med farer og taifuner. Hvis du skal fnyse litt av mitt romanverk, kan du si at det handler om havet, døden og kjærligheten. Men det stemmer jo! Og jeg skammer meg ikke i et sekund over det, sier Michelet, som et sted i bind fem lar sjøfolkene behandle de store spørsmålene gjennom en poesiaften, intet mindre, avholdt i Sjømannskirken i London.

– Var sånt vanlig?

– Det er vel med litt for å erte dere i Morgenbladet, tror jeg, sier Michelet med et smil.

– Jeg fant opp en figur mens jeg satt i badstua her nede på Larkollen. Det kom en dame som er veldig østfolding, og sa: Sitte-ru-hær-å-svettær-a-Jon? Jeg tenkte: En fyrbøter som ikke svetter! Som blir kalt Svettærnte! Det kunne være noe. Denne mannen er poet, og får stående applaus etter å ha lest dikt av Karin Boye og Edith Södergran. Kunne en sånn fyr finnes? Tja, Nordahl Grieg fantes jo. Harry Martinson fantes. Svettærnte liker ikke Grieg, forresten. Synes han er litt for svulstig. Ja, litt moro må jeg ha, jeg også.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.