Annonse

Annonse

00:00 - 28. oktober 2016

Dikteren Sadiq

Hvordan skriver man sann og litterært ambisiøs sakprosa når den viktigste kilden er en eksepsjonelt god forteller? Vi spurte Åsne Seierstad.

– Det som endte opp i boken, er det jeg ser som troverdig, sier Åsne Seierstad om sin nye bok To søstre. Der forteller hun historien om to norsk-somaliske tenåringssøstre fra Bærum som høsten 2013 reiste til Syria og sluttet seg til terrorgruppen Den islamske stat (IS).

Søstrene har ikke svart på henvendelsene til Seierstad. Hun forteller historien deres – og ikke minst historien om hvordan faren reiste etter døtrene i håp om å få dem hjem – via andre kilder: familien, venner, lærere, chatlogger, det islamistiske miljøet rundt organisasjonen Islam Net, smugleren som hjalp faren inn i Syria, for bare å nevne noen. Seierstads viktigste kilde har vært søstrenes far, Sadiq Juma, som vi følger i store deler av boken.

Hvordan har Seierstad gått frem i arbeidet med en fortelling som ofte holder et bemerkelsesverdig høyt detaljnivå? Et avsnitt tidlig i boken, som forteller om Jumas ankomst til den tyrkiske byen Antakya, lyder for eksempel slik: «En råtten stank slo mot ham der han sto på det øverste busstrinnet. Det var fremdeles mørkt, nattelufta var fuktig og huden kjentes klam. Nede på asfalten tok eksosen over for det emne vinddraget. Han rettet seg opp, rotet i lommene og fant en røyk.»

– Nå er jo Sadiq en eksepsjonelt god forteller selv, han er veldig detaljert, men når jeg bygger opp scener som denne er jeg veldig på spørsmål, sier Seierstad, som både har dybdeintervjuet og reist sammen med faren.

– Fra mine egne reiser vet jeg for eksempel at det alltid er en lukt som slår mot deg når du går av en buss midt i byen, så jeg spør om det. Han forteller at han blir stående, alle skal noe. Og så tar han en røyk. «Roter i lommene», den skal jeg ikke si at han fortalte, det er vel det som er innenfor litterær metode.

Seierstad har valgt seg et allvitende fortellerperspektiv, et perspektiv hun har anlagt i ­flere av de andre bøkene sine:

– Jeg-beretninger skjemmes ofte av transportetapper, at man må få med alt. Og så dro vi dit og så ble vi stoppet, og så hadde han gevær. Alt det vanlige som skjer på en reise i Irak, sier Seierstad med referanse til sin bok Hundre og én dag (2003) fra Irak-krigen, og fortsetter:

– Men hvor interessant er det egentlig i en bok? For det er ikke min reise som er smertepunktene i historien jeg prøver å fortelle.

 

Han er en utrolig historieforteller, kanskje litt for god, og det har jeg med i boken.

Åsne Seierstad

Ønsketenkning. I boken kritiserer Seierstad Dagbladet for ikke å ha sjekket informasjon fra Sadiq Juma godt nok. I april 2015 trykket avisen et bilde formidlet av Juma som angivelig viste en henrettelse i Syria der bøddelen var norsk. Kan ikke den kritikken ramme Seierstad selv?

– Jeg skjønner perspektivet. Hvor mye kan man stole på en kilde som forfatteren selv avdekker som usikker? Men det er jo nettopp det jeg bevisst avdekker.

– Han er en utrolig historieforteller, kanskje litt for god, og det har jeg med i boken. Jeg kaller ham dikteren Sadiq etter hvert, sier Seierstad, som forteller at hun i arbeidet med boken samlet opp ting som ikke stemte i Jumas fortelling og konfronterte ham med det. For deler av boken er likevel Juma eneste kilde.

Et vendepunkt for Seierstad var da hun fikk chatloggene mellom søstrene og broren hjemme i Norge. De viser at søstrene ikke har noe ønske om å vende tilbake til Norge, slik faren har hevdet.

– Han får alle rundt seg til å tro at jentene vil ut: Geir Lippestad, PST, ambassaden i Ankara, norske medier. Meg, i et år trodde jeg at jentene desperat ville hjem.

– Jeg velger å se på det som en ekstrem form for ønsketenkning.

 

Les anmeldelsen av To søstre, se lenke nedenfor.

 

Annonse