Annonse

Annonse

00:00 - 09. september 2016

Om tingenes kultur

Det sentrale med Karl Ove Knausgårds tekster er ikke hvilke som er sterkest og svakest, men de vidåpne rommene de åpner for tanken.

Karl Ove Knausgårds Om sommeren, den fjerde i hans årstidssyklus, er en minnebok. Der bokserien som er henvendt til hans datter, åpnet som en slags entusiastisk, for ikke å si forelsket, rapport om verdens uendelig mangfoldige bestanddeler, ender den, slik den vel måtte – vi snakker tross alt om Knausgård – opp i en klok, men mørk betenkning om tiden som går, alt som har vært, det som er borte.

På bokens aller siste side, i det siste av det tresifrede antall mikroessays som årstidsbøkene har bestått av, står forfatteren på en strand ved Öresund og betrakter enorme svermer av marihøner: «Det fylte meg med en stor uro, for jeg forstod, der jeg stod på det grønne, skinnende gresset og så utover det blå, solblinkende sundet, som Öresundbroen strakte seg mektig over, at verden en gang kom til å gå under, på en dag like vakker som denne.» Jo, velkommen til verden, kjære datter.

 

Åpne rom. De fire bøkene har bestått av en rekke korte tekster om ulike fenomener, kunstverk, mennesker, foreteelser og ting, innskutte brev til den ufødte/nyfødte datteren, en hel roman om konas selvmordsforsøk mens hun var gravid med denne datteren (Om våren), og nå også dagboksnotater ispedd en liten, fiktiv fortelling om en kvinne som under krigen forlater mann og barn for et nytt liv med en offiser i den tyske okkupasjonsmakten. Hvis vi kan trekke en åpenbar konklusjon om Knausgårds forfatterskap etter snart tyve år, er det at han i større og større grad følger etter sin egen penn: Han går dit skriften tar ham.

Lese mer?

UKEPASS
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 35,-
per uke
Følg de viktige debattene og få en dypere innsikt i samfunnsaktuelle saker hver uke.
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse