00:01 - 23. september 2016

Når klokkene stanser

I Elisabeth Åsbrinks impresjonistiske historieskrivning lades hendelsene med forfatterens eget temperament. Går det som vinnes i innlevelse og litterær kraft, på bekostning av historisk forståelse?

Sendt tilbake: Jødiske immigranter som er i ferd med å bli sendt tilbake til Kypros etter å ha prøvd i komme seg ulovlig inn i Palestina i 1947. Foto: Bettmann/Getty Images

1947 er svenske Elisabeth Åsbrinks versjon av «årstallbiografien», sist sett her til lands med Ian Burumas bok av fjoråret, År null. Mens Buruma kaster et breddeblikk over verdens tilstand de første månedene etter krigens opphør i 1945, plasserer Åsbrink passerspissen ved den formelle fredsslutningen to år senere. Og der briten lar krigens kaos munne håpefullt ut i de overnasjonale institusjonene FN og EUs ordnende evner, holder svensken fast ved dem som var utstøtt i nasjonenes tidsalder, og som betalte prisen for stormaktenes orden også etter verdenskrigen.

Slik sett står 1947 som et markant korrektiv til Burumas verk og Europas drøm om seg selv.

Annonse