«Min forpliktelse ble til virkeligheten», skriver Karl Ove Knausgård i Min kamp 6. I flere år nå har det virket som den litterære debattens sentrum: litteraturens forhold til virkeligheten og sjangerproblemene det medfører.
Diskusjonene går langt utover en enkelt kamp om definisjonsmakt mellom skjønnlitteratur og sakprosa og berører i realiteten alle vesentlige aspekter ved litteraturen: etikk, etterrettelighet, sannhet, metode og litterær kvalitet.
Bokhøsten har alt budt på en rekke utgivelser som lar oss betrakte spørsmålene gjennom nye prismer. Først ut var andre bind i Ketil Bjørnstads Verden som var min, et erindringsverk, utgitt som en romanserie, der Ketils minner veksler med større blokker av gjennomfortalt verdenshistorie. I det enorme arbeidet – bare bindet Syttitallet er på nær 800 sider – har det vist seg at flere passasjer er lett bearbeidet fra andre kilder, og Bjørnstad fikk kritikk for å være mer lemfeldig med kildebruken enn det som er standarden for en norsk skolelev (Morgenbladet 1. september).
