Annonse
20:00 - 01. september 2016

En biograf gjør opp for seg

Philip Norman gir et balansert portrett av Paul McCartney, men har lite interessant å si om det viktigste: musikken.

Gjenopprettelse: I et tv-intervju våren 1981 hevdet Philip Norman at Lennon utgjorde to tredeler av The Beatles. Nå gjør han bot for sin tidligere nedvurdering av McCartney, over mer enn 800 sider. «Skal jeg være ærlig», skriver Norman i forordet, så skyldtes nedvurderingen blant annet «et behov for å finne meg selv igjen etter at jeg i så mange år hadde ønsket å være Paul.» Foto: John Downing/Getty Images
Annonse

Anmeldelse

Philip Norman

Paul McCartney – Biografien

Oversatt av Gunnar Nyquist 827 sider Gyldendal 2016

Nachspieldiskusjonene som ble ført i min ungdom om hvem som var best av Beatles eller Stones, fortoner seg i dag som en lettere absurd tidtrøyte. Krangelen om hvem som var den viktigste enkeltpersonen i tidenes største band – John Lennon eller Paul McCartney – pågår derimot fremdeles, og berører mer enn rene smaksspørsmål.

Mytologiseringen av John Lennon etter at han ble myrdet i desember 1980 førte til en ytterligere sementering av forestillingen om ham som den kompromissløse rockeren og dristige eksperimentatoren som brøt med konvensjonene, mens hans makker ble fremstilt som en dyktig, men konvensjonell fyr som laget fengende kjærlighetssanger uten dybde.

 

Silly love songs. Da McCartneys karriere rundt midten av åttitallet var på et lavmål (han oppfylte på det tidspunktet alle de negative forestillingene som verserte om hans innsats tyve år tidligere), begynte det å demre for meg at hans rolle i 60-tallets største band var grovt undervurdert, en innsikt som sto klarere jo mer jeg tenkte over det vide spekteret av låter han hadde laget, og den sentrale rollen han hadde spilt – ikke minst i årene etter manageren Brian Epsteins død i 1967.

Fra da av ble jeg McCartney-apologet, en iherdig forsvarer av fløtesangeren som angivelig bare skrev «silly love songs». Det moret meg å innta denne rollen, ikke bare fordi jeg mente at kjensgjerningene var på min side (flere av mine diskusjonspartnere var for eksempel hellig overbeviste om at «Helter Skelter» var en Lennon-låt), men også fordi de fleste i omgangskretsen min var veldig avantgarde, med sans for et ærlig og rått uttrykk.

 

Unngår grøftene. På 80-tallet var standardbiografien om The Beatles Philip Normans Shout!. I et tv-intervju i forbindelse med lanseringen av boken våren 1981 hevdet Norman at Lennon utgjorde to tredeler av The Beatles. Han reproduserte kort og godt de gjengse stereotypene om Lennon og McCartney. På sett og vis var det altså Normans tese jeg bestred i disse årene, men med sin nye biografi, som har fått den pretensiøse og definitive tittelen Paul McCartney – Biografien, har han åpenbart forlatt den selv.

På mer enn 800 sider gjør han bot for sin tidligere nedvurdering av den innovative komponisten, sangeren og medprodusenten, en nedvurdering han begrunner i forordet. Norman tilhører samme generasjon som bandmedlemmene, og drømte som millioner av andre unge menn om å være en av dem. «Skal jeg være ærlig», skriver han i forordet, så skyldtes nedvurderingen blant annet «et ­behov for å finne meg selv igjen etter at jeg i så mange år hadde ønsket å være Paul.»

Selv om McCartney selv ikke ønsket å la seg intervjue, har han gitt prosjektet sitt «stilltiende samtykke».

At Norman påtok seg å skrive denne mursteinen (den tidligere journalisten i The Sunday Times har også skrevet biografier om Buddy Holly, Elton John, The Rolling Stones, Mick Jagger og John Lennon), begrunnes med at det blant de mange titalls bøkene om McCartney ennå ikke finnes en seriøs biografi som også tar for seg post-Beatles-årene på en fyllestgjørende måte. I Normans biografi opptar årene frem til oppløsningen av bandet omtrent halve boken, mens ­resten er viet Wings-perioden og den senere solokarrieren – en ­rimelig og fornuftig prioritering.

Selv om McCartney selv ikke ønsket å la seg intervjue, har han gitt prosjektet sitt «stilltiende samtykke», noe som innebærer at han ikke har motsatt seg at Norman intervjuet slektninger, venner og andre som har kunnet bidra til å belyse episoder og perioder i artistens liv. Biografen har ikke – som man kunne frykte – falt i den motsatte grøften etter nedvurderingen: Norman har ikke levert et glorifiserende portrett, men blottlegger også svakheter der hvor dette er på sin plass. Han har heller ikke falt for fristelsen å gi John Lennon en skurkerolle.

30 tjenere. I årene etter Shout! har det blitt skrevet utallige bøker, artikler og intervjuer som har belyst og justert McCartneys rolle i The Beatles og hans senere karriere, og for en halvnerd som undertegnede, bidrar ikke Normans biografi med virkelig nye og genuint overraskende fakta eller innsikter.

Riktignok visste jeg ikke at Yoko Ono, som kom fra en av Japans fire rikeste familier, hadde vokst opp «med 30 tjenere i hjemmet, som alle gikk ned på kne for henne og forlot rommet på knærne, baklengs», og at hun ifølge John Lennon betraktet alle menn «som assistenter». Som alltid når man fordyper seg i Beatles-medlemmenes turbulente liv, blir man slått av klasseaspektet og dets mange paradoksale uttrykk. Paul McCartneys kone i 30 år, Linda McCartney, var datter av Lee Eastman, som jobbet seg opp fra fattig russisk-jødisk immigrant i Bronx til velstående Manhattan-advokat og nær venn av maleren Willem de Koonig. Paul McCartney var arbeiderklassegutt, John Lennon mer middelklasse. Lennon skrev «Working Class Hero» som multimillionær. Sangen ble senere sunget av deres felles venninne Marianne Faithful, som stammet fra den aristokratiske Sacher-Masoch-familien (Leopold von Sacher-Masoch, opphav til uttrykket «masochisme», var en slektning på morsiden).

Musikken mangler. Det er selvsagt nærliggende å betrakte sir Paul McCartneys eventyrlige liv som en klassereise. Men kunstnerproblematikken er like påfallende. Beretningen om hvordan låten «Hello Goodbye» ble til, illustrerer med hvilken letthet McCartney kunne komponere sanger som 25-åring. Alistair Taylor, sjef for et Beatles-relatert firma, spurte ham en dag hvordan han fikk ideer til sangene. «Paul satte seg ved orgelet og ba Taylor si det motsatte av ordene han ropte. Resultatet, ‘hello-goodbye-yes-no-stop-go’, ble teksten til en melodi som kom like plutselig.»

Philip Norman viser til hvor usikker McCartney var på sine komponistevner, selv i de mest produktive Beatles-årene: Hva om evnene en vakker dag plutselig sviktet? Problemstillingen ble akutt etter oppløsningen av gruppen: Hva gjør jeg med resten av mitt liv? Etter en dyp krise klarte han å reise seg igjen og starte et nytt band fra scratch. Svaret var hardt arbeid og et aldri oppgitt håp om en dag å klare å skrive låter som var på høyde med de han og Lennon laget, hver for seg og sammen, i de magiske ungdomsårene.

Biografiens store svakhet er at Philip Norman ikke har noe interessant å si om det som tross alt har vært det viktigste i Paul McCartneys lange liv, nemlig musikken. Selv sentrale Beatles- og Wings-plater får sjelden mer enn en sides omtale, og hva Norman har å si om dem, er i beste fall konvensjonelt.

 

De magiske årene. Philip Normans bok er et helt greit og hederlig stykke arbeid. Hans analytiske evner og skriveferdigheter er på det jevne, men heller ikke noe mer. Biografiens styrke består i at den på en grundig måte dekker årene fra 1970 og frem til i dag. Vil man derimot lese en bok om McCartneys innsats i de magiske årene midt på 60-tallet, anbefaler jeg heller den «offisielle» biografien Many Years From Now (1997) av vennen Barry Miles – en uovertruffen skildring av miljøene, undergrunnskulturen og de mange impulsene som dannet grobunnen for en rekke plater på et nivå ingen senere, heller ikke McCartney selv, har vært i nærheten av å tangere.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

En annen novelle handler om hvordan fortelleren studerer en lommetyv i arbeid, og fryder seg over det kriminelle håndverket.
Norges ninjakommandør presenteres som en restaurert samling av fire tegneseriehefter utgitt i 1987, nylig gjenoppdaget i Nasjonalbibliotekets arkiver.
Solveig-koblingen er ikke påtrengende. Derimot åpner teksten på usedvanlig blekt vis.
Beskrivelser av smerte tar mye plass, og flere av dem er treffende.