Annonse
00:00 - 12. august 2016

Politikere og andre skurker

Makteliten – der har du en gjeng.

Lyspunkter: Det er noen småmorsomme øyeblikk i Mímir Kristjánssons nye bok. Minst fire. Illustrasjon: Fra omslaget
Annonse

Anmeldelse

Mímir Kristjánsson

Vestkanttroll

200 sider

Kagge 2016

Her er en gladnyhet for alle som har syntes det har vært for lite frekk, mediekritisk Twitter-satire i det siste: Mímir Kristjánssons roman Vestkanttroll er full av fiffige observasjoner som at Trond Giske er trønder, at Øystein Stray Spetalen har sleik og at mange menn rundt femti synes Bob Dylan er bra.

En episode der VGs kommentatorkorps får høre at Dylan er død, gir opphav til det aller mest urealistiske øyeblikket i en bok som helt og holdent baserer seg på at leserne skal akseptere urealistiske premisser. Her siterer Anders Giæver refrenget «clowns to the left of me, jokers to the right» som om det var skrevet av Dylan, ikke av det skotske bandet Stealers Wheel. Og det uten at noen av kollegene korrigerer ham.

Dette kan jo selvsagt være et subtilt forsøk på å henge ut Giæver og gjengen som en slags godværsfans som ikke egentlig har peiling på sitt påståtte idol. Men ingenting ellers tyder på at Kristjánsson er, eller vil være, såpass subtil. I ett kapittel mister eks-minister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen vettet i en parodi på scenen fra filmen Der Untergang hvor Hitler bryter sammen i førerbunkeren. I tilfelle noen av leserne skulle gå glipp av referansen, heter kapittelet Der Untergang.

Kristjánsson, som er nyhetssjef i Klassekampen, er i det hele tatt ikke redd for å banke inn poengene sine med fete typer. Det er ingen ulempe når man lager avis, men i romaner er det greit å la leserne gjøre litt av jobben selv. Når Kristjánsson av og til forlater de ulike hovedpersonenens fortellerperspektiv, plumper han fort uti en blanding av faktaboks og konsensusorientert patos, som her:

 

Det reisende folket har en lang historie i Norge. Tatere, fantefolk, sigøynere, romani, romfolk – forhatte barn har mange navn. Behandlingen av dem har vært skammelig.

 

Ille, verre, Versto. Bokens antihelt, den forsofne journalisten Vidar Versto, er fetteren til VGs tidligere politiske redaktør Olav Versto. Dette er bare pikant hvis man vet at Kristjánsson kalte Olav Versto en «reaksjonær kødd» på Twitter to dager etter at Versto døde i 2011. Den karakteristikken er forfatteren så fornøyd med at han har skrevet inn seg selv i en scene i romanen bare for å få gjentatt den.

For øvrig er Vidar Versto en typisk avdanket krimbok-journalist. Han drikker for mye, er ganske treig, og når han først får snusen i en ordentlig sak, blir det bare trøbbel. Og selvfølgelig har han en datter som er et hestehode foran i den mediale utviklingen.

Vilde Versto jobber med å utvikle løsninger som gjør at VG kan formidle nyheter i sjekke-appen Tinder. «VG på Tinder» høres ut som svaret på det retoriske spørsmålet «hva blir det neste nå som NRK er på Snapchat». Altså som en passe gøyal Twitter-melding, som så mye i denne boken. Hva det krever å jobbe med et slikt «produkt», kunne vært interessant å lese en roman om, men den måtte det nok en betydelig mer nysgjerrig forfatter til for å skrive.

 

Handlingen baserer seg på at det trengs en kjempekonspirasjon for å forklare verdens to minst hemmelige forhold.

Spoiler alert. Enhver satire om «makteliten» henvender seg ideelt sett til to lesergrupper. De som kjenner, eller tror de kjenner, dem det er snakk om, kan glede seg over å gjennomskue omskrivninger og pseudonymer. Resten føler at de får et privilegert blikk inn i hvordan ting egentlig henger sammen.

Kristjánsson har valgt vekk begge deler, til fordel for et plott der ultrakapitalisten Øystein Stray Spetalen har fått samvittighet etter å ha kjørt over en hvit mus med Bentleyen sin, Jonas Gahr Støre viser seg å være en pengegrisk, foreldreløs tater (men likevel arving til familiebedriften Jøtul), Hadia Tajik er hemmelig tvangsgiftet, Trond Giske prøver å fremme karrieren ved å sende sjikanerende meldinger anonymt til kjæresten Haddy N‘Jie, og psykiateren Finn Skårderud (muligens) trekker i alle trådene.

Akkurat som i NRK-serien Mammon, baserer handlingen seg på at det trengs en kjempekonspirasjon for å forklare verdens to minst hemmelige forhold: At politikere vil ha makt og at forretningsfolk vil tjene penger. Akkurat som i Mammon, viser skurkene sin skurkaktighet ved å møtes i chambre separée på en dyr sushirestaurant, mens helten jobber i VG og blir skikkelig forvirret når noen henviser til norrøn tid. Det er til og med et helt umotivert møte i Vikingskiphuset på Bygdøy, akkurat som i Mammon.

Her er tre mulige forklaringer på sammenfallene: Det er tilfeldig. Det er en konspirasjon. Det skyldes at Kristjánsson skrev boken mens han så på tv.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse