Annonse
00:00 - 26. august 2016

Helt utrolig pussig

I Draumeskrivar fortsetter Gunnhild Øyehaug å imponere med sin kombinasjon av hverdagsrealisme og smått billedstormende surrealisme med politisk, gjerne feministisk brodd.

Kreative regelbrudd: Gunnhild Øyehaug dyrker drømmen fremfor tydningen.
Annonse

Den japanske forfatteren Haruki Murakami sa en gang at å skrive skjønnlitterært er å drømme i våken tilstand. Men om romaner og noveller allerede er drømmer, skulle det være nødvendig å bruke dem til å skrive om drømmer? Kan man ikke da lett komme til å føle at det blir ett lag for mye av uvirkelighet, en drøm i drømmen?

Hvorfor skal man, i en kunstform som allerede har fantasiens og drømmens frie spillerom til disposisjon, ta seg bryet med å skildre en drøm? Noen vanlige svar er at drømmen kan speile noe vesentlig ved fortellingens helhet, eller si noe om drømmerens psyke uten å bruke rene ord. Men drømmen får da en symbolsk tyngde som i moderne ører fort kan låte bombastisk, ikke minst falsk, da det å konstruere drømmer – hensiktsmessig – føles som en forbrytelse mot selve drømmens natur.

Drømmen deler skjønnlitteraturens evne til å overskride fysiske lover, men ved ikke å være produktet av en viljesakt, er den også skjønnlitteraturens diametrale motsetning. Dette faktum synes å ha henvist i hvert fall de nattlige drømmene til periferien av den seriøse samtidslitteraturen. Når Gunnhild Øyehaug nå har viet sin nye novellesamling, Draumskrivar, til uttrykkelig å utforske drømmen og dens forhold til virkeligheten og kunsten – eller kanskje heller la seg bli dratt med inn i drømmenes spiraler – så vitner det om stort mot.

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse