Annonse
00:00 - 19. august 2016

Drømmefangeren

Forfatter Gunnhild Øyehaug forsøker å fange intensi­teten som oppstår rett før vi våkner.

Kort og godt: Gunnhild Øyehaug var motvillig til å skrive en ny roman. – Romanskriving er en mental kraftanstrengelse som ikke passer kjempegodt med å ha småbarn. Hovedproblemet mitt er vel at jeg blir helt ufokusert på alt annet enn romanen, forteller forfatteren som er klar med ny novellesamling.
Annonse

Natten før jeg skulle reise til Bergen for å intervjue henne, drømte jeg om Gunnhild Øyehaug. Et mareritt. Jeg var selvfølgelig altfor sent ute til intervjuet. Fant ikke blokken med notatene, sprintet ned en bakke som aldri tok slutt. En kjempe uten ansikt løp etter meg. Og så var jeg sperret inne i et sirkustelt. Og så var det en eng og to gnomer og…

– Grudde du deg veldig til intervjuet? spør Øyehaug og ler litt.

Marerittet er over. Vi sitter i Bergen og forsøker å snakke om drømmer. Om hvor intense de kjennes idet man våkner, om hvor tåkete og uhåndgripelige de blir når man forsøker å gjenfortelle dem. Og ikke minst hvor ulidelig kjedelig det er for stakkaren som må lytte til gjenfortellingen.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Men da forfatteren debuterte med romanen Falketårnet i 1985, var det omvendt.