Annonse

Annonse

00:00 - 26. august 2016

Drama med Ingrid

Nina Lykkes Nei og atter nei er en småborgerlig roman. Det er ikke det verste.

Løsner med livskrisen: Når ektemannen til hovedpersonen innrømmer utroskap, rister Nina Lykke av seg de litt stive vendingene om hverdagens plager, til fordel for en rå og fint beskrevet kamp for livet. Foto: Jo Michael

Anmeldelse

Nina Lykke

Nei og atter nei

269 sider

Oktober 2016

Hva er vitsen? Spørsmålet innleder Nina Lykkes tredje bok, men den eksistensielle holdningen det antyder er så utbredt i litteraturen at det like gjerne kunne vært tittel på en bok om de seneste 200 årenes romankunst. Hvorfor «slite og streve» bare «for å få seg en jobb og et hus og noen barn, og så fortsette å slite helt til man dør»? Å skyve dette spørsmålet på avstand, gjøre det overflødig eller meningsløst, er selve kjernen i ars vivendi, kunsten å leve. Men mislykkes man i å holde det på avstand, blir det derimot nesten umulig å leve. Kvinnen vi møter i Lykkes Nei og atter nei har så åpenbart bukket under for absurditeten i tilværelsen: «Hvorfor hvorfor hvorfor, klukket det inne i henne, som en giftig liten bekk som rant og sildret et eller annet sted lang der inne.»

Ingrid er rundt femti år gammel, lektor og lei av det meste – jobb, mann og barn. Særlig barn. Tenåringsguttene hun – slik dagens idealer om barneoppdragelse foreskriver – har degget for på alle tenkelige måter, har blitt likegyldige til alt annet enn mobiltelefonene sine og fullstendig uvillige til å bidra hjemme, eller opprettholde elementær personlig hygiene: «De to hann-menneskene hun hadde frembrakt, var nå høyere enn henne, de raget over henne, men de var ute av stand til å tørke seg selv i baken. Underbuksene deres hadde striper av avføring som Ingrid sprayet med flekkfjerner og kokte i vaskemaskinen. Hun skiftet med andre ord bleie på dem ennå.» Livet med tenåringer er nok til å gjøre kyniker av selv den mest velfungerende familiemor.

 

Litt stivt. Livets grunnleggende absurditet blir langt mindre påtrengende for Ingrid da mannen hennes innrømmer en affære med en femten år yngre kollega. Og på dette tidspunktet i fortellingen, rister Lykke liksom av seg de litt stive vendingene om meningsløshet og livslede, til fordel for en rå og fint beskrevet kamp for livet – for Ingrid, mannen hennes og den yngre kvinnen han har forelsket seg i. Vi får se begivenhetene fra alle tre synsvinkler, og alle tre har sine sympatiske beveggrunner, om det nå er til å forføre, la seg forføre eller bryte opp.

I glimt ser samtidens overflod og dekadanse ut som romanens angrepsmål.

I glimt ser samtidens overflod og dekadanse ut som romanens angrepsmål, enten det er i Ingrids nokså beske utfall mot sønnene og deres åndsfrender rundt omkring («Det var klaging på alle kanter, å ta seg sammen var blitt umoderne») eller i ektemannens selvanklage da han diskuterer sin utroskap med en psykolog («Vi flyter rundt i et basseng fullt av snacks og nytelser og må selv passe på hver jævla dag, siden vi jobber et sted fullt av unge kvinner med konstant eggløsning, i en by som dufter av nybakte boller, tre for en tier, og pølser til tyve kroner med alt tilbehør»). Sterkest slår likevel disse scenene fra oppløsningen av et ekteskap, når mer tidløse størrelser som kjærlighet, svik og frihetslengsel spiller de sentrale rollene.

 

Oppfølger? Et eksempel fra en av disse høyspente situasjonene hvor Lykke har mest kraft: «Hanne [elskerinnen] stirret på meldingene som stablet seg opp på skjermen. Hun hadde selv tjent dem, hvert eneste tegn og hver eneste bokstav, men idet hun leste dem, virket de feilsendt, som om den personen de var ment for, ikke fantes lenger.» Gjennom nøye kalkulert tilbakeholdenhet har Hanne lokket Ingrids ektemann ut i en form for desperasjon, og «opptjeningen» sitatet henviser til slår i hvert fall denne leseren som et svært treffende bilde.

Nina Lykke hadde nok ikke fått mange venner på Forfatterforeningens årsmøter midt på 1970-tallet. Med sine ellipsebord, departementsjobber, karbonsykler og samlivsproblemer er dette en småborgerlig roman. Men all den tid de fleste av oss utvilsomt er småborgere, og frykten for å bli forlatt, eller for å stivne i et livsfornektende forhold, forblir så å si universell, er det likevel mer enn nok å hente i Nei og atter nei. At fortellingen slutter altfor brått, velger jeg å tolke som et løfterikt hint om at vi kanskje får møte Ingrid igjen i en seinere roman.

Annonse