Annonse
00:00 - 03. juni 2016

Toril Moi: Kunnskapens forbannelse

Vi må skape en ­akademisk kultur som verd­setter slående og elegant prosa, skriver Toril Moi.

Annonse

Akademisk skriving har dårlig rykte på seg. De fleste akademikere sier at de liker velskrevne tekster, men likevel produserer de tung, livløs, sjargongfylt, abstrakt og uleselig prosa, skriver Helen Sword, forfatter av boken Stylish Academic Writing («Stilsikker akademisk skriving»).

Jeg er helt enig. Selv om noen akademiske forfattere skriver bra, virker det som om mange ikke har oppdaget at skriving er beregnet på lesere. De anstrenger seg overhodet ikke for å få oss til bli interessert i stoffet. Dessuten mangler de ofte fundamentale skriveferdigheter. Setningene blir så lange og innfløkte at grammatikken sporer av. Organiseringen av stoffet er uklar og forvirrende, og språket knusktørt, livløst, uten engasjement. Resultatet er tekster det er en lidelse å lese.

Den velkjente psykologen Steven Pinker har irritert seg over det samme fenomenet. I boken The Sense of Style («Stilsans»), skriver han at hovedgrunnen til at så mange akademikere produserer tekster som er fullstendig ubegripelige, selv for fagfeller, er at de er rammet av «kunnskapens forbannelse». Det gjør forfatteren «sjeleblind» (mindblind) – ute av stand til å tenke seg hvordan teksten vil oppleves av en leser som ikke er identisk med ham selv. Dermed faller det ham ikke inn å definere avgjørende begreper eller å legge frem den minste flik av forklarende bakgrunn. Hvorfor ikke skrive «Arabidopsis, en planteslekt i korsblomstfamilien» heller enn bare «Arabidopsis»? spør Pinker.

Og la oss ikke falle for fristelsen til å tro at fagfeller alltid bruker ord og begreper nøyaktig slik vi gjør selv. Da Pinker leste en artikkel innen sitt eget fagfelt, som stadig refererte til «kaninillusjonen», brukte han mye tid på forsøke å finne ut av hvilken illusjon det handlet om. Forfatterne kunne ha spart ham mye bryderi ved å legge til et par forklarende setninger. Innen mine egne humanistiske fagfelt er det vanlig å tro at et mye brukt begrep ikke trenger definisjon. «Alle» vet jo hva ord som «diskurs», «makt», «performativitet» eller «idealisme» betyr. Men nettopp fordi de er så utbredte, blir disse ordene ofte brukt ganske forskjellig. Hvorfor ikke bruke noen setninger på å spesifisere hvilken definisjon en selv går ut fra og skissere opp forskjellen mellom ens egen språkbruk og ­andre utbredte måter å bruke begrepet på?

En student fortalte meg at han hadde blitt kritisert av med­studenter for å skrive ­«journalistisk», bare fordi han hadde brukt noen svært korte setninger her og der.

Slik har jeg tenkt i mange år. Men nylig leste jeg et forsvar for akademisk skriving av den amerikanske jusprofessoren Cass Sunstein, som fikk meg til å innse at min kritikk av akademisk prosa nok tar noen helt grunnleggende akademiske dyder for gitt. Sunstein er slett ingen obskur akademiker ute av stand til å kommunisere med andre. I USA er han en aktiv samfunnsdebattant, han har jobbet i Obamas administrasjon og er også medforfatter av den mye omtalte adferdsøkonomiske boken Why Nudge? («Hvorfor dulte?»).

Sunstein mener også at akademisk prosa kan bli fullstendig meningsløs, og at akademikere ofte fortaper seg i tilslørende abstraksjoner og innforstått sjargong. Men likevel leverer han et glødende forsvar for akademisk skriving. «Det er lett å se ned på akademiske tidsskrifter», erklærer han, «men de får til og med de beste generelle magasinene til å virke som tynn velling.» Akademiske artikler forsøker å finne sannheten. De tar opp grunnlagsproblemer. De er omhyggelige og tålmodige. De verdsetter stringens, disi­plin, kvalitet, rettferdighet. De legger frem et argument fordi det er godt og relevant, ikke fordi det vil skape debatt på Twitter.

Magasiner som The New Yorker og The Atlantic publiserer stilistisk elegante artikler som fenger oppmerksomheten. Men de er ikke grundige. De bidrar så å si aldri med ny viten. Ofte virker de litt latterlige, skriver Sunstein. Det har han faktisk helt rett i. For den typiske New Yorker-artikkelen begynner alltid på fengende vis: et slående spørsmål, en fascinerende anekdote, en frapperende sammenligning. Jeg begynner derfor lesningen med interesse og begeistring. Men et par sider inn i artikkelen merker jeg nesten alltid at jeg kjeder meg. Artikkelen klarer ikke å leve opp til sin egen livlige begynnelse. Det interessante poenget utvikles ikke. Det kommer ingen ny og dypere konklusjon. Det hele begynner å virke litt heseblesende, som om forfatteren føler at hun stadig må hoppe opp og ned og veive med armene for å få meg til å fortsette å lese.

Sunstein har også rett. Journalistene i The Atlantic og The New Yorker bygger ofte på forskning gjort av akademikere. Men artiklene deres ville aldri bli antatt i seriøse vitenskapelige tidsskrifter. Likevel kan vi ikke bruke det som en unnskyldning for å fortsette å skrive med skylapper. Pinkers «sjeleblindhet» er og blir en forbannelse. Vi – akademikere – har mye å lære av de beste essayistene, av folk som Guy Davenport og James Baldwin, eller Kjartan Fløgstad og Vigdis Hjorth. Det kan da umulig skade vår akademiske autoritet om vi faktisk ga oss til å skrive klar og levende sakprosa. Bare se på stilen til årets Holbergprisvinner, Stephen Greenblatt!

Er jeg for optimistisk? Doktorgradsstudenter ved Duke forteller meg at de er engstelige for å virke dumme, eller for å fornærme leseren, om de gir seg til å forklare begreper eller å gi bakgrunnsopplysninger. Det viser seg at de tror de skriver for en berømt professor som har lest alt og aldri glemmer noe. Innerst inne tror de at forklaringer er for idioter.

Studentene tar ikke dette ut av løse luften. For akademiske institusjoner premierer ikke skrivekunst. Det er for eksempel ikke noe krav til en doktoravhandling at den skal være bra skrevet. En doktorand som forsøker å skrive en leseverdig avhandling, og dermed setter seg ut over de tradisjonelle normene, risikerer kritikk, ikke ros.

Akademia installerer raskt og effektivt et slags prosapoliti i studentenes hjerne. En student fortalte meg at han hadde blitt kritisert av medstudenter for å skrive «journalistisk», bare fordi han hadde brukt noen svært korte setninger her og der. Slik setter vi opp som norm nettopp det akademiske språket Sword og Pinker fortviler over. En akademisk tekst skal selvsagt bygge på grundig forskning. Den skal forholde seg til eksisterende litteratur på feltet. Den skal legge frem nye innsikter. Den skal gjøre dette med analytisk presisjon. Men slike krav kan tilfredsstilles på mange måter. De har ingenting med korte eller lange setninger å gjøre.

I Norge er det visstnok et absolutt krav at kandidater i litteraturvitenskap på død og liv må skrive et «teori- og metodekapittel». (Litteraturvitere har en underlig tendens til å bruke ordene «teori» og «metode» om hverandre, som om de var synonymer. Men det er en annen diskusjon.) Dermed trekkes leseren gjennom en ulidelig innfløkt utlegning av kandidatens favoritt-teori, som ikke tilfører teorien noe nytt. Ofte bruker ikke avhandlingen noe særlig av teorien i tekstanalysene. Det hele blir som berget som fødte en mus.

Alternativet er å bruke de relevante begrepene når en trenger dem, og forklare dem presist i sammenhengen der de først dukker opp. Men hver gang jeg har foreslått noe slikt for en norsk doktorand, er jeg blitt møtt med frykt og vegring. Det er som om jeg har sagt noe fullstendig utenkelig. Hittil har ingen fulgt rådet.

For å bryte prosapolitiets makt må vi utfordre normene. Vi må skape en akademisk kultur som verdsetter slående og elegant prosa. For, som Pinker understreker, virkelig god akademisk skriving kan få oss til å se verden på nytt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse