Annonse
00:00 - 03. juni 2016

Teoretisk helium og eksistensielt alvor

Bjarne Riiser Gundersens bok om postmodernismen i Norge puster friskt liv i en debatt der fiendebildene lenge har rådd.

Bevegelig intellekt: Forfatteren Karin Moe er en av dem som lot seg oppsluke av postmodernismen, for så å gå videre, litt klokere. Foto: Margit Eriksen
Annonse

Med sin nye bok om postmodernismens inntog i Norge, har journalist Bjarne Riiser Gundersen satt seg som mål «å pusle sammen en fragmentarisk, populariserende resepsjonshistorie om et begreps ankomst til landet.» Og all den tid man knapt finner to intellektuelle som kan enes om hva ordet «postmodernisme» henviser til, er det litt av en puslejobb han har tatt på seg.

 

Postmodernismer. Det er særlig to sider ved postmodernismens norske historie Gundersen vier oppmerksomhet: Postmodernisme forstått som en retning innenfor kunstfeltet, hvor man som på arkitekturens område bryter med modernismens asketiske form eller som i litteraturen tenker videre i denne tradisjonen. Og det filosofiske eller erkjennelsesteoretiske sjiktet vi vanligvis kaller poststrukturalisme. Dette tankegodset, som i all hovedsak kom fra Frankrike og knyttes til navn som Michel Foucault, Jean Baudrillard og Jean Lyotard, ga ulike humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag skyvet til å rette et kritisk blikk mot selve språket og de uuttalte forutsetninger vår kulturs tenkning og historieforståelse hviler på.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse