Annonse

Annonse

10:11 - 27. mai 2016

Fra «aha» til «juhu»

Hvorfor ser ­redaktørene storøyd entusiasme som nødvendig i kampen om kultur­­­publikummets gunst? spør Bernhard Ellefsen.

Illustrasjon: Ellen Lande Gossner

Da årets nominerte til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris ble bekjentgjort i begynnelsen av april, overbragte NRK umiddelbart nyheten både på nettsidene sine og gjennom sosiale medier. På forsiden av nrk.no fikk leserne vite at to norske forfattere var så heldige å være nominerte, og Twitter-profilen @NRKbok kostet sågar på seg et «Juhu!» i sakens anledning. Opplysningen om at hvert språkområde får to nominerte til rådets litterære priser, uansett hvor elendig det gitte årets produksjon måtte være, var gjemt i faktaboksen.

Litt lettbent (om enn noe malplassert) begeistring er selvsagt ikke galt i seg selv. Men når NRKs litteraturkritikk er spredd tynt utover en rekke «programflater» og bokredaksjonens nærvær på sosiale medier i all hovedsak er orientert i retning av «lesetips» og heiarop, blir det tydelig at også rikskringkastingen har sluttet seg til det som synes å være en omseggripende forestilling: I litteratur- og kulturjournalistikken må man formidle sitt stoff med et maniert, overdrevet smil for å innsmigre seg hos (den innbilte) leseren eller lytteren.

For noen uker siden meldte nettstedet Ballade at Aftenposten nå kutter ut anmeldelser av utgivelser innen klassisk musikk, og at avisens «ansvarlige for anmelderi» Cecilie Asker mener sosiale medier har gjort konsertanmeldelser mer eller mindre overflødige. I stedet for kritisk vurdering av klassisk-plater, vil avisens anmelder fremover servere lister over anbefalte utgivelser. Med mindre avisen kan føye til et slags «juhu!», er det altså ikke interessant å dekke slike utgivelser. Hvorfor har det blitt slik at landets avisredaktører ser storøyd entusiasme og et litt skingrende og begeistret toneleie som nødvendig i kampen om kulturpublikummets gunst?

HER !

Annonse