Annonse

Annonse

10:11 - 27. mai 2016

Fra «aha» til «juhu»

Hvorfor ser ­redaktørene storøyd entusiasme som nødvendig i kampen om kultur­­­publikummets gunst? spør Bernhard Ellefsen.

Illustrasjon: Ellen Lande Gossner

Da årets nominerte til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris ble bekjentgjort i begynnelsen av april, overbragte NRK umiddelbart nyheten både på nettsidene sine og gjennom sosiale medier. På forsiden av nrk.no fikk leserne vite at to norske forfattere var så heldige å være nominerte, og Twitter-profilen @NRKbok kostet sågar på seg et «Juhu!» i sakens anledning. Opplysningen om at hvert språkområde får to nominerte til rådets litterære priser, uansett hvor elendig det gitte årets produksjon måtte være, var gjemt i faktaboksen.

Litt lettbent (om enn noe malplassert) begeistring er selvsagt ikke galt i seg selv. Men når NRKs litteraturkritikk er spredd tynt utover en rekke «programflater» og bokredaksjonens nærvær på sosiale medier i all hovedsak er orientert i retning av «lesetips» og heiarop, blir det tydelig at også rikskringkastingen har sluttet seg til det som synes å være en omseggripende forestilling: I litteratur- og kulturjournalistikken må man formidle sitt stoff med et maniert, overdrevet smil for å innsmigre seg hos (den innbilte) leseren eller lytteren.

Redaktører tror kanskje de gjør lesere og lyttere en tjeneste ved å erstatte den gretne, grå ­kritikken med oppadvendte tomler og ­anbefalingslister.

For noen uker siden meldte nettstedet Ballade at Aftenposten nå kutter ut anmeldelser av utgivelser innen klassisk musikk, og at avisens «ansvarlige for anmelderi» Cecilie Asker mener sosiale medier har gjort konsertanmeldelser mer eller mindre overflødige. I stedet for kritisk vurdering av klassisk-plater, vil avisens anmelder fremover servere lister over anbefalte utgivelser. Med mindre avisen kan føye til et slags «juhu!», er det altså ikke interessant å dekke slike utgivelser. Hvorfor har det blitt slik at landets avisredaktører ser storøyd entusiasme og et litt skingrende og begeistret toneleie som nødvendig i kampen om kulturpublikummets gunst?

Lemenmarsjen. Skal vi holde oss på litteraturens område, fremstår mediehusenes lemenmarsj mot minste felles multiplum som høyst paradoksal. Samtidig som årets leserundersøkelse (fra Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen) viser at nordmenn i snitt leser 15 bøker i året (!), kuttes det i papiravisenes anmeldelser. Når 90 prosent av befolkningen leste en bok i fjor, og 40 prosent leste flere enn ti, ville det være nærliggende å vente en formidabel satsing på litteraturjournalistikk og -kritikk av høy kvalitet. I stedet ser vi altså at anbefalingene spiller en stadig mer sentral rolle, for eksempel i VG.

Lørdag 21. mai slo avisen til med «Bok-ekstra» – noe som i VG betyr tre avissider med to anmeldelser og en Knausgård-sak. Pliktøvelsen «Boktips» var selvfølgelig også representert, skrevet av avisens litteraturansvarlige Camilla Norli. To av de tre anbefalte titlene var norske, og for lesere som allerede har kikket på Birger Emanuelsens roman Anna og kjærligheten og Ida Jacksons ungdomsbok Danielle, bød anbefalingene på et oppsikts­vekkende déjà vu.

Journalist Norli beskriver førstnevnte utgivelse slik: «61 år gamle Anna Bergseng er jordmor og har aldri hatt en sykedag, men en kveldsvakt går Anna på jobb med feber. Utenfor fødestuen møter hun et menneske hun en gang kjente, og en minneflom river grunnen vekk under henne. Innsiktsfult (sic) om livet som var, og om livet som kunne vært.»

En kjapp kikk på romanens vaskeseddel ­viser at anbefalingen rett og slett er forlagets egen presentasjon av boken, med unntak av det positive adjektivet «innsiktsfullt» som Norli har gjort dem den tjenesten å føye til. Også Jacksons bok anbefales ved hjelp av klipp-og-lim fra forlagets innsalg.

 

Underdrevet frykt. Krimforfatter og tidligere polititopp Hanne Kristin Rohde tok for noen uker siden til orde for å gi den tradisjonelle litteraturkritikken – og dens utålelige smaksdommere – på båten. I stedet for anmeldelser skrevet av profesjonelle, ønsket hun seg «en omdømmebank på nett. En nettside hvor kunstneren kan legge inn sin omtale av verket øverst» og andre legge inn sine kommentarer under. At dette skulle være oppskriften på det Rohde karakteriserer som en «objektiv fremstilling av temaet» må kunne kalles en frisk påstand. Som Dagbladets Inger Merete Hobbelstad påpekte i sitt tilsvar, ville den virkelige konsekvensen av Rohde-­modellen være at ­arenaen «overlates til PR-apparatet, til plakatene og annonsene og lanseringsintervjuet».

Dersom Camilla Norlis klipp-og-lim-«boktips» i VG er mer enn en enkeltstående hastverksløsning, viser Hobbelstads frykt seg underdrevet: Der kritikken fordrives av entusiasme og juhu, snakker vi ikke bare om en overgivelse av arenaen til PR-apparatet, men til og med om journalistikkens tilslutning til dette. Norli tar forlagets «pirrende» ord og jekker dem opp enda noen hakk! En mer talende demonstrasjon av at kulturjournalistikkens kritiske impuls er fullstendig uforenelig med den anbefalingslogikken som nå brer om seg i landets aviser, kan man vanskelig tenke seg.

 

Småprat. Retter vi blikket tilbake mot NRK, ser vi altså samme tendens, til tross for at de på Marienlyst er forspent med flere fast ansatte kritikere enn samtlige av landets aviser – til sammen. Å høre en hel anmeldelse på radio er nå i beste fall en sjeldenhet, og uten egen programpost er litteraturkritikken for en stor del redusert til uforpliktende småprat mellom andre innslag. Kritikerne selv har nok ambisjonene i behold, men de henvises til en tilsynelatende selvinitiert podcast. At denne utsendelsen – som bærer tittelen «Kritikerne» – ikke flyttes til P2, lar seg knapt begripe.

Redaktører på kultursider og i radiokanaler tror kanskje de gjør lesere og lyttere en tjeneste ved å erstatte den gretne, grå kritikken med oppadvendte tomler og anbefalingslister. Men man skal ikke kikke særlig nøye etter for å oppdage at denne vendingen har mange tapere. Et merkverdig litteraturhungrig folk avspises med journalistikk ingen hadde våget å servere fotball- eller langrennsfans, og litteraturens enorme potensial som et felles erkjennelses- og refleksjonsmedium undergraves av manglende eller mangelfull dekning. Det er forståelig at leserne velger bort aviser som byr på «juhu!», heller enn på overraskende og minneverdige aha-opplevelser.

Annonse