Annonse
00:01 - 06. mai 2016

Den evige natt

Hvordan skal vi forstå det uforståelige: En dag skal også jeg dø. Morgenbladets kritiker søker trøst i to nye utgivelser.

Annonse

Nokså tidlig i J. M. Barries mest kjente fortelling om Peter Pan havner den evigunge helten i alvorlig trøbbel. Han sitter fortapt på en stein som er iferd med å bli overskylt av tidevannet i Havfruebukta, Kaptein Krok har skadet ham slik at han hverken kan fly eller svømme. Han er alene, og føler for første gang i sitt liv virkelig frykt. Men brått reiser han seg, rank og lett slik vi kjenner ham, «with that smile on his face and a drum beating within him. It was saying, ‘To die will be an awfully big adventure.’»

Ikke noen enkeltsetning i den klassiske verdenslitteraturen er så fundamentalt fremmed for meg. En avgrunn skiller meg fra Peters thanatologiske eventyrlyst, kanskje er det nettopp derfor den har festet seg. Mitt eget syn på døden ligger nærmere den rystende observasjonen fra Samuel Becketts Mens vi venter på Godot som jeg parafraserer slik i mitt indre når angsten gløder på sitt hviteste: Vi blir født overskrevs for graven og ser kun et glimt av lys før det igjen blir evig natt.

I og med at døden er vår felles betingelse, forstår jeg at jeg ikke kan være alene om dette sjokket med en kraft som aldri avtar, selv om anskuelsen vanskelig lar seg dele i alminnelig samtale. Uten troen på noe etterliv vil de fleste av oss oppleve korte eller lange stunder av lammelse og vantro stilt overfor den grufulle erkjennelsen forfatteren og kritikeren Susan Sontag allerede som 16-åring formulerte slik i dagboken sin: «It is a bullying fear of death, the stretching, the straining to comprehend the incomprehensible … ‘I will die too’ … But how is it possible for me to stop living? How could anything be without me?»

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse