Annonse
00:00 - 15. april 2016

Å bli et menneske

Med Bår Stenvik som nysgjerrig guide kommer vi litt nærmere hvordan skuespillere gjør det å være et menneske til et profesjonelt anliggende.

Teaterkunsten og livet: Bår Stenvik (foran) fletter sammen portrettintervjuer, teaterteori og populærvitenskap. Ane Dahl Torp, Bjørn Sundquist, Kristofer Hivju, Helén Vikstvedt, Juni Dahr og Eldar Skar blir alle intervjuet i boken. Foto: Lars Petter Pettersen
Annonse

Anmeldelse

Bår Stenvik

Å bli en annen.
Hva ett år i hælene på seks skuespillere kan lære deg om film, teater og livet sånn generelt

288 sider

Cappelen Damm 2016


 

Finnes det noen mer enerverende mennesker enn skuespillere? På fest, for eksempel, når de tar rommet og dominerer samtalen med sin unaturlige selvtillit og sine malmfulle stemmer. Ikke at de nødvendigvis har så mye vettug å si, de er bare så fordømt gode til å si det. Eller når de dukker opp på Skavlan for å lansere sin siste film. Alltid skuespillerne, aldri regissøren eller manusforfatteren. – Hvor mye av DEG er det i denne karakteren? – Prøver jo å finne smerten hos meg sjæl, da. Tenkte på da katta mi døde. Spiste havregryn i tre måneder, voosj, ned tretti kilo.

Er det noe rart vi elsker dem? For sannheten er at vi gjør det, motvillig eller entusiastisk. Det er noe magisk ved skuespillere og evnen de har til å bli en annen enn de er. Akkurat som om de er flinkere til å være mennesker enn oss andre, flinkere til å snakke, bruke blikket, gå eller bare sitte i en stol.

Hvordan gjør de det?

 

Skjevt ut. Dette er spørsmålet som opptar Bår Stenvik i Å bli en annen. Hva ett år i hælene på seks skuespillere kan lære deg om film, teater og livet sånn generelt. Stenvik har de siste årene vist seg som en dyktig forfatter av en typisk anglo-amerikansk sjanger, der en kunnskapsrik forfatter forfølger et emne med nedslag i et utall eksempler, på kryss og tvers av fagdisipliner, tid og sted. Av uvisse grunner har denne sjangeren aldri fått det store gjennombruddet her hjemme; desto større grunn til å sette pris på Stenviks prosjekt i bøker som Skitt (2011), der han skriver seg gjennom vårt forhold til skitt og møkk, og Bløff (2014), om jakten på autentisitet og ekthet.

Sjangerens svakheter, en hang til briljering og en konfettimaskinaktig holdning til formidling, synes jeg Stenvik stort sett går klar av ved å betone sitt søkende jeg. Som leser tror jeg på hans interesse for emnet, derfor interesserer det meg også. Men han beveger seg på en tynn linje; ingen bøker er gode fordi forfatteren er flink!

 

Illusjonskunst. Årets bok om skuespillerkunsten har tematisk mest til felles med Bløff. Som undertittelen antyder, handler det om teaterkunsten og livet og det som ligger mellom, presentert gjennom et kløktig flettverk av portrettintervjuer, teaterteori og populærvitenskap, der alle trådene holdes sammen av en forteller som på en morsom, undrende og personlig måte representerer leserens amatørblikk på det hele. Så velskrevet er boken, faktisk, at min eneste røde krøllstrek av en viss tykkelse settes i det unødig uklare forordet. Her slår Stenvik an bokens tema med spørsmålet om hvorvidt skuespillerens oppgave er å «rendyrke sin evne til å skape illusjon, eller prøve å ’gjøre det ekte’?»

Dette skjønner jeg ikke helt. Er ikke alt skuespilleren gjør nødvendigvis illusjonskunst? Mer spot on er Stenvik i den siste av de innledende refleksjonene: «Enhver skuespillermetode kan ses på som et forslag til hva som er essensen av det menneskelige.» For det er det det handler om. Det menneskelige, eller rettere sagt: Hvordan skuespilleren gjør det å være et menneske til et profesjonelt anliggende, til kunsten å være menneske.

 

Blunkefjes. Åpningskapitlet følger Ane Dahl Torp på prøvene til Bertolt Brechts Mor Courage. Det er et godt valg. Som den reflekterte skuespilleren hun er, gir Torp oss et grunnkurs i skuespillerfaget slik hun selv opplever det, som en evig balanse mellom kontroll og kaos, samtidig som stykket gir forfatteren anledning til å introdusere oss for de to ytterpunktene i moderne skuespillkunst; Stanislavskijs naturlige og innlevende spill og Brechts lære om illusjonsbrudd og fremmedgjøring.

Til forskjell fra intellektuelle Torp, fremstår Kristofer Hivju som en maskulin urkraft som ikke desto mindre har teft for hva som gjelder i hans bransje: «Film kan være kunst også, men det må først og fremst funke.» Ikke akkurat dyptloddende filosofi, men det … funker muligens i en film som Birkebeinerne og en tv-serie som Game of Thrones.

Sammen med Okkupert-helten Eldar Skar representerer Hivju film- og tv-skuespilleriet. Her er det de små faktene som gjelder. Karakteristisk for Stenviks elegante sprang i disse portrettene er diskusjonen om forholdet mellom skuespillerens blikk, fenomenet blunking og klippingens funksjon i filmen. Denne koblingen av biologi, kognitiv psykologi og filmkunst er populærvitenskapelig essayistikk på sitt beste.

 

Selvhjelp. Portrettet av teatersport-stjernen Helén Vikstvedt er bokens mest sprelske. Å være med på bakrommet til truppen hennes, Teatersport Oslo, er en forrykende innføring i det knallharde arbeidet bak det tilsynelatende ubesværede improvisasjonsteateret. Her ligger karakterer, situasjoner og samspillet så nær hverdagslivene våre som vel mulig, og Stenvik utdyper forbindelsen med seg selv som eksempel: «Jeg tenker på meg selv bare som meg selv … jeg er ikke i stand til å se mønstrene i det jeg gjør.»

Men det er altså Helén Vikstvedt. Sammen med truppen sin holder hun forelesninger for næringslivet, noe som gjør teatersporten til den rene selvhjelpsmetode.

I kontrast til teatersporternes strukturerte tull og tøys, ser Juni Dahr på teateret som et høyverdig anliggende, hun har liten sans for «trash», som hun sier. Så har hun også gått i lære hos polakken Jerzy Grotowski, kjent for sitt fysiske og ekspressive teatersyn. For boken representerer Dahr en berikelse gjennom sin konsentrasjon om rommet, som for hennes del sjelden er en teatersal, det rituelle og det kroppslige, snarere enn det tekstlige. Og Stenvik følger med, hele tiden med våre spørsmål på leppene og sine egne assosiasjoner til støtte.

 

Krevende sjanger. I forhold til sine tidligere bøker, har Stenvik gjort det litt vanskeligere for seg selv ved å velge portrettboken som sjanger. Å kombinere seks selvstendige skuespillerportretter med en gjennomgående tematikk, gjør gjentagelser nærmest uunngåelig (at kunnskapsstoffet blir noe spredd og fragmentert har nok mer med sjangeren å gjøre; vi lærer mye på en morsom måte, men hva skal vi egentlig med all denne kunnskapen?). Men selv om Stenvik har oppgitt noe av den frie flyten han har i de forrige bøkene, synes jeg likevel han løser oppgaven godt. Dels motvirker han gjentagelsesfaren ved å velge seg skuespillere fra ulike teaterformer, dels varierer han mellom de ulike delsjangrene han har for hånden. Er for eksempel skuespilleren teori­svak, vrir han fremstillingen ganske enkelt mot populærvitenskapen eller portrettintervjuet.

Litt urettferdig blir riktignok dette i tilfellet Bjørn Sundquist. Hans tanker om skuespillerkunst vitner absolutt om integritet, men siden han kommer til sist i boken, har vi hørt versjoner av det samme før. Når dette likevel er et av bokens beste kapitler, er det fordi Stenvik har betonet portrettintervjuet:

Sundquist er tross alt en legende i norsk film og teater, kjent for sine raseriutbrudd og sitt intense spill. Dessuten matcher han godt skuespilleren som åpner boken, Ane Dahl Torp. Begge er klassiske teaterskuespillere med lignende tanker om yrket, men med den forskjell at Sundquist i større grad lener seg til erfaring og personlig filosofi, lekende koblet til hans kjærlighet til jazz. Slik avsluttes boken med en fritime. Teorien er unnagjort (ok, litt jazzteori blir det), nå viser Bjørn Sundquist hvordan man gjør det – forøvrig i et samspill med en annen veteran, Helge Jordal, som Stenvik fiffig sammenligner med samspillet mellom Bill Evans og Jim Hall på den klassiske jazzskiven Undercurrent.

Hvor mange teorier og forklaringsmodeller som enn kastes frem, har Stenvik selvsagt skjønt verdien av å bevare skuespilleriets aura av magi. Vi skal opplyses, men vår fascinasjon for skuespilleriet er dypest sett betinget av at alt ikke kan forklares. Akkurat som Eldar Skars blikk fascinerer oss fordi vi ikke helt vet hva han tenker.

 

Det menneskelige. Har gjennomgåelsen av skuespilleriets metoder og magi bragt meg nærmere «essensen av det menneskelige»? For så vidt, i den betydning at jeg nå er mer klar over hva skuespilleriet gjør med meg, hvordan skuespillerens metoder speiler min tilnærming til meg selv og mennesker rundt meg på en systematisk og bevisst måte. Det er skjerpende. Men har Stenvik rett i at vi også fascineres av skuespillerne fordi de holder ved like vår drøm om en gang å bli en annen enn vi er? At det finnes roller for oss som vi kan innta i fremtiden, at vi kan endre oss – tilsynelatende grunnleggende?

Kanskje, men selv er jeg tilbøyelig til, lett inspirert av filosofen Peter Wessel Zapffe, å tenke at kunstens viktigste rolle er å spille ut de store livsfølelsene for oss. La Hamlet og Bjørn Sundquist gå under, slik at vi kan fortsette med de små livene våre. Vi har nok å tenke på, nok å forsone oss med i det ene livet vi har valgt. Bortsett fra at jeg kommer til å øve meg på det samtidig ambivalente og sikre blikket til Eldar Skar. Sammen med et noe dypere stemmeleie, tror jeg det kommer til å gjøre susen i selskapslivet fremover.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse