Annonse
00:01 - 22. april 2016

Aftenpostens kritiske falliterklæring

Kritikkforståelsen som presenteres av Aftenposten, vitner knappest om forståelse, skriver Olaf Haagensen.

Annonse
Rohde forstår kritikken utelukkende som forbrukerveiledning.

«Jeg har kjøpt bøker som er pepret med terningkast 6 på omslaget – og lagt den [sic] fra meg uten å lese ferdig», meddelte Hanne Kristin Rohde, forfatter og tidligere toppleder i politiet, Aftenpostens lesere denne uken (16. april), i en kronikk der hun stiller spørsmålstegn ved motivasjonen og kompetansen til landets kritikere: «Hvilke krav stilles egentlig til anmelderens habilitet?»

Ved å sammenligne den offentlige diskusjonen av litteratur med forhandlingene i rettsvesenet (!) tegner Rohde et bilde der kritikeren – aktor, dommer og jury i ett – sitter med all makt og presser sin personlige synsing på en masse av forsvarsløse lesere. Kritikerens ord «benyttes som fasit», selv om sannheten er at et «terningkast» – altså kritikerens dom – «aldri kan bli mer enn tilfeldig.»

La oss se bort fra den metaforiske kortslutningen som ligger til grunn for at Rohde sammenligner kritikerens dommer (vurderinger) med rettsvesenets domfellelser, og videre bare konstatere at kronikken føyer seg inn i en lang historie av – ikke alltid uberettiget – mistenksomhet overfor smaksdommere. Mer interessant er Rohdes bud for en demokratisk offentlighet, og forutsetningene det hviler på.

 

Rohde ønsker seg «en omdømmebank» for bøker etter modell av nettstedet IMDB, der man kan vurdere filmer på en poengskala fra 1 til 10. «Da går dommen dit den skal være – til folket. I samspill med kunstneren», skriver hun.

Rohdes drøm er allerede i ferd med å realiseres, for eksempel med stjernesystemet hos en global aktør som Amazon. Her i Norge har vi Bokelskere, et nettsted der «folket» kan gi terningkast til bøker. Hvis nettstedet får tilstrekkelig mange brukere – og det kan forankres i «folket» at det faktisk bare er et terningøye som skiller Ibsens Gengangere (5) fra Frid Ingulstads Gjengangere (4) – da er vel den demokratiske litteraturoffentligheten på plass?

 

Rohde forstår kritikken utelukkende som forbrukerveiledning og isolert fra den større offentligheten den inngår i. (Premisser forbausende mange av hennes meningsmotstandere har vært villig til å diskutere ut fra.) Hun ser ikke ut til å skjønne at kritikerens oppgave er å omforme sin opplevelse av et kunstverk til en offentlig ytring som andre kan ta stilling til, en oppgave som legitimeres av at kunsten betraktes som en uomgjengelig del av den store, kollektive selvrefleksjonen vi hele tiden bedriver som samfunn.

Kritikkforståelsen Rohde presenterer, er såpass eksentrisk – og intellektuelt umoden, må det være lov å si – at man kunne mistenke at Aftenposten satte kronikken på trykk utelukkende for å skape litt kjapt ståk i spaltene. Man fikk leve i den misforståelsen frem til i onsdag, da det ble klart at Rohdes kritikkforståelse fremover vil være «kulturavisen» Aftenpostens offisielle politikk.

 

I går kunne nemlig nettstedet Ballade melde at avisen fra mai vil slutte å anmelde klassiske plater. Cecilie Asker, «ansvarlig for anmelderi og kulturkommentarer», forklarer: «Vi ser at anmeldelsene av enkeltutgivelser av klassisk musikk ikke fungerer spesielt godt i digitale medier. De blir veldig dårlig lest. Vår anmelder vil fortsatt omtale klassisk musikk, men da i form av lister.»

Ikke siden VGs redaktør Torry Pedersen begrunnet avisens kutt i litteraturkritikken med at leserne kunne anmelde bøkene selv, har man vel på kritikkens område fått et mer eklatant eksempel på hvor grell kombinasjonen av resignasjon i samfunnsoppdraget og intellektuell konkurs er enn i disse setningene fra Asker.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse