Annonse
00:00 - 04. mars 2016

Tankestrek og stjerner

Nelly Sachs’ dikt er glødende gåter, men det finnes likevel en henvendelse i dem, og et uttrykksbehov som påkaller leserens oppmerksomhet, skriver Anne Helene Guddal.

Dikt etter holocaust: Nelly Sachs fikk Nobelprisen i litteratur i 1966. Nå utgis hennes dikt i utvalg i Astrid Nordangs oversettelse.
Annonse

I den rikt illustrerte biografien Flykt och förvandling (2010) skriver Aris Fioretos at tysk-jødiske Nelly Sachs (1891–1970) var en forfatter som ønsket å forsvinne bak sitt verk, en forfatter som insisterte på at diktene kom til henne under fryktelige omstendigheter som tvang henne til å skrive. Som enebarn i et møblert hjem hadde hun frihet til å skrive dikt og dramatiske tekster, men etter at faren døde av kreft og jødelovene seinere gjorde livet stadig mer vanskelig, måtte hun og moren flytte til en ny leilighet, og de mistet sin frihet dag for dag. Hun gjorde framstøt overfor blant andre Selma Lagerlöf for å få hjelp til å komme i trygghet i Sverige – det hastet, og desperasjonen var tydelig. Så seint som i 1940 flyktet Nelly Sachs med sin «mest älskade» mor fra Berlin til Stockholm, og reddet dermed livet, men den nazistiske terroren beholdt sin makt over henne i alle årene i eksil. I likhet med sin norske søster i ånden, Gunvor Hofmo, skrev hun sine dikt i skyggen av Auschwitz – gjennom utryddelsen blir Sachs født som poet, ifølge Fioretos – med en sterk bevissthet om den overlevendes plikt til å vitne for ofrene.

Men det kostet å ikke glemme: Både Sachs og Hofmo var innlagt ved psykiatriske sykehus i lengre perioder – Beckomberga var en trygg havn for Sachs – en erfaring som vanskelig lar seg skille ut av en diktning gjennomstrømmet av lidelse. Eller er en slik holdning skapt av mytene om den skjøre kvinnen som skrev sine dikt i den lille leiligheten om natta mens den pleietrengende moren sov, hensatt i en tilstand av guddommelig mottakelighet for verdens smerte? Og samtidig trofast til sitt eget sår, det traumatiske kjærlighetstapet i ungdommen som hun seinere i livet stadig vendte tilbake til og kalte diktningens kilde. Fortsatt er det uvisst hvem denne mannen var, og om det stemmer, som noen har fortolket Sachs’ vage utsagn, at han døde i konsentrasjonsleir, og dermed er en stemme i koret av ofre for den historiske katastrofen som aldri forstummer i Sachs’ liv og skrift. Sikkert er det, ifølge Fioretos, at hun ville at den elskede skulle bli kjent, men bare som «den døde brudgommen».

 

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.