Annonse
00:00 - 05. februar 2016

Dristig om forfatterkritikk

På sitt beste driver Sissel Furuseth forbilledlig forskningsformidling.

Kjetter: Karin Moe er en av forfatterkritikerne Sissel Furuseth trekker frem i studien Forfatteren som kritiker. Foto: Tove K. Breistein/Samlaget
Annonse

Er såkalte forfatterkritikere – skjønnlitterære forfattere som jevnlig anmelder eller kommenterer bøker i avis eller tidsskrift – hemmelige agenter for sitt eget forfatterskap? Benytter de sin tildelte spalteplass til først og fremst å pleie sitt image i offentligheten, til å ri sine kjepphester og løfte frem kolleger som deler deres egne tematiske anliggender eller estetikk? Eller motsatt: til å holde sine beslektede konkurrenter nede til fordel for kolleger som har helt andre forehavender i bokverdenen og dermed ikke utgjør noen trussel? Er en offentlighet dominert av forfatterkritikere mer utsatt for klikkdannelser og ­kameraderi?

I essayet «The Perfect Critic» fra 1921 argumenterte poeten og kritikeren T.S. Eliot for at forfatterkritikeren tvert imot er mer til å stole på enn andre. Ikke bare fordi forfatterkritikeren har intim kjennskap til det kunstneriske håndverket, men også – og hovedsakelig – fordi han eller hun er mindre tilbøyelig til å bruke bokomtalene til å gi utløp for «a creative wish». Som allerede skapende vil forfatterkritikeren lettere kunne avholde seg fra å utmale sine inntrykk av et kunstverk, sine følelser, sine private assosiasjoner, og heller omtale kunstverket mer objektivt.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse