Annonse
00:40 - 20. februar 2015

Om å lese nynorsk

Et språk åpner døren til det neste, skriver Lydia Davis.

Illustrasjon: Xueting Yang
Annonse

Etter å ha skrevet om en bok – min egen «oversettelse» av barnebokklassikeren Bob, Son of Battle (1898) fra den britiske dialekten den er skrevet på til det man kaller «lettlest» engelsk – fikk jeg en henvendelse fra en professor emeritus i dansk historie. Han fortalte at han fra oppveksten mintes – som et lyst streif i en ellers dyster skolehverdag – hvordan han, sammen med klassekameratene, hadde likt å høre skolens ellers så strenge og lunefulle rektor lese fra nettopp denne boken, hver søndag.

I korrespondansen som fulgte, nevnte jeg at jeg var i ferd med å prøve å lære norsk. Jeg tenkte han som danske kanskje kunne ha en viss interesse av dette. Et øyeblikk hadde jeg glemt den historiske rivaliseringen mellom de to landene. Brevskriveren advarte meg mot prosjektet, og sa det ville være spesielt krevende da norsk hadde to skriftspråk: bokmål, det mest brukte, og den alternative målformen nynorsk, skapt på 1800-tallet for å gjenskape språket slik det kunne ha vært – hadde det ikke vært for de fire hundre årene med dansk påvirkning. Jeg oppdaget likevel at rundt femten prosent av befolkningen benyttet nynorsk og at språket var regnet som særlig poetisk.

Tross brevskriverens klare råd, fortsatte jeg med mitt selvpålagte og kanskje håpløse prosjekt – å lese, ord for ord, uavhengig av hvor mye jeg egentlig forsto, Dag Solstads «telemarkroman», som boken kalles også i Norge, siden den fullstendige tittelen er litt av en munnfull: Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 15911896. Faktisk må jeg innrømme at jeg ennå ikke har forstått tittelen fullt ut. Og jeg vet ikke engang om jeg vil klare å lese ut boken, siden jeg holder meg til mitt forsett om å forstå det jeg kan uten ordbøker og uten å spørre om hjelp. Den er en voldsom affære som ved utgivelsen for et år siden av enkelte misfornøyde kritikere ble sammenlignet, både i tykkelse og dramatisk spenning, med telefonkatalogen. Og boken eksisterte bare på norsk, et språk jeg ikke kjente fra før, selv om jeg nå forstår mer for hver side jeg leser.

Annonse