Annonse
13:28 - 12. juni 2015

Kritikken som klatreplante

Harold Bloom puster poesi, lever litteratur, tenker med, mot og for alle de forfattere han uforferdet kommer i møte.

Aktuell igjen: Med kolossal dannelse, høyromantisk følsomhet og et kabbalistisk intellekt tar Blooms kritikk form av en uregjerlig og vidunderlig klatreplante. ⇥Foto: Mark Mahaney / New York Times / NTB scanpix
Annonse

Ikke mange litteraturforskere og -kritikere kan notere seg for samme berømmelse som Yale-professoren Harold Bloom. Mest kjent og beryktet er han for boken Vestens litterære kanon (1994), hvor han lidenskapelig beskrev de 25 forfatterskap som han hevdet er de betydeligste i vår kulturkrets.

Det infame bestod ikke først og fremst i viljen til litterær kanonisering. Boken vakte harme fordi den angrep de teoretiske skolene som i tiåret før hadde dominert litteraturforskningen: Kulturstudier (som brukte litteraturen til å avlese for eksempel kolonialistiske eller raserelaterte strukturer) og ulike poststrukturalistiske retninger (som var interessert i hvordan tekst undergraver heller enn skaper mening) var på toppen av sine velmaktsdager, mens Bloom våget å hevde en radikalt estetisk og romantisk lesemåte.

De litteraturforskerne som ville avsløre litteraturens politikk heller enn å verdsette den som kunst med bevissthetsutvidende egenskaper, rubriserte han kamplystent som «de hevngjerriges skole».

Allerede abonnent?
Fra
189 kroner
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning.
Du får alt stoffet som er i papiravisen,
eksklusive nettsaker, eAvis
og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse