Annonse
13:28 - 12. juni 2015

Kritikken som klatreplante

Harold Bloom puster poesi, lever litteratur, tenker med, mot og for alle de forfattere han uforferdet kommer i møte.

Aktuell igjen: Med kolossal dannelse, høyromantisk følsomhet og et kabbalistisk intellekt tar Blooms kritikk form av en uregjerlig og vidunderlig klatreplante. ⇥Foto: Mark Mahaney / New York Times / NTB scanpix
Annonse

Ikke mange litteraturforskere og -kritikere kan notere seg for samme berømmelse som Yale-professoren Harold Bloom. Mest kjent og beryktet er han for boken Vestens litterære kanon (1994), hvor han lidenskapelig beskrev de 25 forfatterskap som han hevdet er de betydeligste i vår kulturkrets.

Det infame bestod ikke først og fremst i viljen til litterær kanonisering. Boken vakte harme fordi den angrep de teoretiske skolene som i tiåret før hadde dominert litteraturforskningen: Kulturstudier (som brukte litteraturen til å avlese for eksempel kolonialistiske eller raserelaterte strukturer) og ulike poststrukturalistiske retninger (som var interessert i hvordan tekst undergraver heller enn skaper mening) var på toppen av sine velmaktsdager, mens Bloom våget å hevde en radikalt estetisk og romantisk lesemåte.

De litteraturforskerne som ville avsløre litteraturens politikk heller enn å verdsette den som kunst med bevissthetsutvidende egenskaper, rubriserte han kamplystent som «de hevngjerriges skole».

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse