Annonse
00:43 - 16. januar 2015

– Jeg bruker frykt som virkemiddel

Det er jobben min å ta opp det folk faktisk snakker om, sier Michel Houellebecq. Hans nye roman spiller på frykten for et Frankrike styrt av islam. Men Koranen er bedre enn han trodde.

Vekker sterke følelser: Michel Houellebecq prydet den siste forsiden til satireavisen Charlie Hedbo før terrorangrepet mot redaksjonen. Hans nye roman skapte debatt også før utgivelsen. Foto: Francois Berthier/Contour/ Getty Images
Annonse
«Jeg frasier meg ethvert ansvar, jeg vil si jeg til og med forfekter uansvarlighet.»

MICHEL HOUELLEBECQ

Fransk forfatter, født 1956.

Debuterte med romanen Utvidelse av kampsonen (1994). 

Hans sjette roman, Soumission («Underkastelse»), ble utgitt 7. januar. Den skildrer et Frankrike som velger en radikal muslimsk president – og de påfølgende endringene i samfunnet.

Etter utgivelsen av romanen Plattform (2001), ble Houellebecq siktet for å ha spredd rasistiske ytringer. Tiltalen ble frafalt.

Dette intervjuet ble gjort for tidsskriftet Paris Review kort tid før angrepet på Charlie Hebdo.

Houellebecq har etter angrepet reist fra Paris og uttalt at han ikke vil gjøre flere intervjuer om boken.

Samme dag som satiremagasinet Charlie Hebdo ble angrepet, ga den omdiskuterte franske forfatteren Michel Houellebecq ut sin sjette roman, Soumission (Underkastelse). I romanen, som han har jobbet med siden 2013, skildrer Houellebecq et fremtidig Frankrike som i 2022 velger en president fra et nytt og fremadstormende muslimsk parti. Dagen etter valget begynner kvinner å kle seg i heldekkende plagg, kriminaliteten og arbeidsledigheten faller over natten, og alle universiteter bli skoler for islamsk lære.

Boken skapte debatt allerede før utgivelsen: Er den en kløktig politisk fremtidsfiksjon som setter de ubehagelige spørsmålene på spissen? Eller en plump satire som spiller på folks frykt? Den franske kulturjournalisten Sylvain Bourmeau møtte Michel Houellebecq for et eksklusivt intervju, der forfatteren for første gang snakker om sin roman.

– Hvorfor har du skrevet dette?

– Av flere grunner, tror jeg. Først fordi jeg har følelsen av at det er dette som er yrket mitt, selv om jeg ikke liker det ordet. Da jeg flyttet tilbake til Frankrike, kunne jeg konstatere at det hadde skjedd store endringer – endringer som for øvrig ikke er spesifikt franske, men som skjer i hele den vestlige verden. Når man lever i eksil, er man egentlig ikke interessert i noe, hverken i samfunnet man kom fra eller i samfunnet man lever i. I tillegg er Irland et litt spesielt tilfelle. Den andre grunnen tror jeg er at ateismen min ikke har klart å stå imot alle dødsfallene jeg har opplevd den siste tiden. Det var uutholdelig.

– Da snakker du om hunden din og foreldrene dine?

– Ja, det ble litt mye på kort tid. Det ble kanskje forsterket av at jeg, i motsetning til hva jeg trodde, ikke var ordentlig ateist, men heller agnostiker. Vanligvis er det et skalkeskjul for ateisme, men jeg tror ikke det har vært slik for meg. I lys av det jeg vet nå, måtte jeg stille meg spørsmålet om det finnes en skaper, en kosmisk orden eller noe slikt på nytt, og jeg fant ut at jeg ikke var i stand til å svare.

– Mens du tidligere hadde en følelse av …

– At jeg var ateist, ja. Nå vet jeg ikke helt lenger. Ja, jeg tror det er slik, og den andre årsaken veide antagelig tyngre enn den første.

– Hvordan vil du karakterisere boken?

– Betegnelsen politisk fiksjon er ikke så dum. Jeg tror ikke jeg har lest så mange bøker i sjangeren, men noen er det, kanskje flere engelskspråklige enn franske.

Jeg synes ikke ideen om en gjenoppbygging av det romerske imperiet er så dum.

– Hvilke tenker du på?

– I en viss forstand noen av bøkene til Joseph Conrad. Og John Buchan også. I tillegg noen nyere bøker, ikke like gode, i thrillersegmentet. En thriller kan foregå innenfor rammene av en politisk fiksjon, den trenger ikke alltid være lagt til næringslivet. En tredje grunn er at jeg likte begynnelsen. Jeg skrev nesten alt i et strekk frem til side 26 og syntes det var veldig overbevisende. Jeg kunne fint se for meg tilværelsen til en student som velger seg Joris-Karl Huysmans [fransk dekadanseforfatter, oversetterens anmerkning] som venn og vier livet sitt til ham. Dette skjedde imidlertid aldri meg: Jeg leste Huysmans mye senere, i trettifemårsalderen var det vel, men jeg tror jeg kunne likt å leve slik og at Huysmans kunne blitt en ekte venn for meg. Men så, etter at jeg hadde skrevet begynnelsen, gjorde jeg ikke noe mer på en stund. Dette var i januar 2013, og jeg tok frem teksten igjen sommeren 2013, tror jeg. Da hadde prosjektet blitt et annet. Boken skulle i utgangspunktet ikke hete Underkastelse, den første tittelen var Omvendelsen. Også i det første prosjektet skulle fortellerpersonen oppleve en omvendelse, men da til katolisismen. Han skulle altså gå samme vei som Huysmans, hundre år senere, og forlate naturalismen for å bli katolikk.

– Hvorfor ble det ikke slik?

– Det funket ikke. For meg er nøkkelscenen i boken den der hovedpersonen betrakter Den sorte jomfru-statuen i Notre Dame-kirken i Rocamadour for siste gang. Han kan føle en åndelig makt, en slags bølger, som plutselig forsvinner inn i fortiden, og så går han ut på parkeringsplassen, ensom og ganske fortvilet.

– Er det en satirisk roman?

– Nei. En liten del av den kan sies å være en satire om politiske journalister, kanskje om politikere også, når sant skal sies. Men det berører ikke hovedpersonene.

Umulig situasjon. – Hvordan fant du på å la Marine Le Pen fra Front National møte en presidentkandidat fra et muslimsk parti i andre omgang av presidentvalget i 2022?

– Jeg synes det virker helt sannsynlig med Marine Le Pen i 2022 – kanskje allerede i 2017. Det muslimske partiet er mer… Her er vi ved sakens kjerne. Jeg prøvde å sette meg i en muslims sted og kom til at muslimer i Europa befinner seg i en fullstendig schizofren situasjon. I det store og det hele er ikke muslimene så interessert i økonomiske spørsmål, de viktigste sakene for dem er det vi pleier å oppfatte som sosiale spørsmål. De står åpenbart svært langt fra venstresiden i alle saker, og enda lenger fra de grønne. Det skulle være nok å nevne homofilt ekteskap, så skjønner man det, men det er det samme over hele linjen. Og det er jo vanskelig å se for seg at de skulle stemme til høyre, og i hvert fall til ytre høyre, som tar fullstendig avstand fra dem. Så de muslimene som vil stemme, hva skal de gjøre? Situasjonen er egentlig umulig. De har ingen som representerer dem. Det ville være feil å si at islam er en religion som ikke har noen politiske implikasjoner, for det har islam, det har for øvrig katolisismen også, selv om katolikkene er blitt satt kraftig til siden. Tanken om et muslimsk parti vil før eller siden presse seg frem, tror jeg.

– Men å se for seg at et slikt parti skal komme i posisjon til å vinne et presidentvalg om syv år …

– Jeg er enig, det er ikke særlig sannsynlig. Av to grunner. Den første er vanskeligst: Først må muslimene klare å komme til enighet seg imellom. Til det kreves en ekstremt intelligent person med et usedvanlig politisk talent, og slike egenskaper tillegger jeg presidenten i romanen, Ben Abbes. Men slike ekstreme talenter er per definisjon lite sannsynlige. La oss likevel anta at det finnes en slik person. Da vil dette partiet få stor tilslutning, men det ville altså tatt mer tid. Hvis man leter etter årsakene til Muslimbrødrenes fremgang, ser man at de opprettet lokale nettverk, veldedighetsorganisasjoner, kultursentre, bønnesentre, feriesteder, omsorgsinstitusjoner, ikke ulikt det kommunistpartiet gjorde. I et land der fattigdommen vil fortsette å øke, tror jeg dette kan appellere til langt flere enn gjennomsnittsmuslimene, i den grad de finnes, siden det nå er mange mennesker helt uten nord-afrikansk bakgrunn som konverterer. En slik utvikling ville imidlertid tatt flere tiår. Og sensasjonshungeren i mediene har en negativ innvirkning. De elsker historier som den om en helt vanlig fyr fra en normannisk landsby, fransk så god som noen, ikke engang fra et skilsmissehjem, som konverterte og dro rett til Syria for å drive jihad. Man kan enkelt slutte seg til at det for hvert tilfelle som ham finnes flere titalls som konverterer uten å dra til Syria for å drive jihad. Å drive jihad i Syria er jo ikke akkurat noe man gjør for moro skyld, det er antagelig bare et alternativ for folk som er veldig tiltrukket av vold, og det er nødvendigvis en minoritet.

– Man kan vel si at disse menneskene er mer opptatt av å dra til Syria enn å konvertere.

– Der er jeg uenig, jeg tror det finnes et helt reelt behov for Gud, og at religionens tilbakekomst ikke er en tom frase, men en realitet. ­­Og denne utviklingen skjer i et mye raskere tempo nå.

– Denne hypotesen er sentral i romanen. Samtidig vet vi at den er gjendrevet for lenge siden av flere forskere som har vist at det foregår en gradvis sekularisering innenfor islam, og at volden og radikaliseringen må forstås som de siste krampetrekningene. Dette fremholdes av forskere som Olivier Roy, Gilles Kepel og mange andre som har arbeidet med disse spørsmålene i over tyve år.

– Det er ikke min opplevelse. Det er for øvrig ikke bare islam som drar nytte av denne utviklingen, i Nord- og Sør-Amerika er det særlig den evangeliske kristendommen. Dette er ikke et fransk fenomen, men noe som foregår globalt. Jeg har ikke så god oversikt over Asia, men det som skjer i Afrika, er interessant. Her er to religiøse stormakter på frammarsj samtidig, både evangelisk kristen og islam. Jeg er fortsatt mye av en kantianer, og jeg tror ikke et samfunn kan klare seg uten religion.

– Men hvorfor ville du lage en slik «dramatisering» av virkeligheten når du samtidig hevder at det er helt usannsynlig med en muslimsk president i 2022?

– Det er vel bestselger-siden min, thriller- siden.

Jeg er motstander av opplysningsfilosofien, det kan jeg si klart og tydelig.

Intet fransk selvmord. – Du har du kanskje en Éric Zemmour-side også? [Éric Zemmour er en fransk samfunnsdebattant som har solgt hundretusener av Le suicide français, «Det franske selvmordet», en bok som hevder at den franske nasjonalstaten er blitt svekket av 68-generasjonen, feminiseringen av samfunnet og innvandringen.]

– Jeg vet ikke, jeg har ikke lest boken hans.

– Zemmour og flere andre intellektuelle, riktignok med store forskjeller seg imellom, tegner et nokså sammenfallende bilde av et Frankrike av i dag der trusselen fra islam er et av de sentrale kjennetegnene, noe som hviler tungt over hele samfunnet. For min del oppfatter jeg det som rent hjernespinn, men når du altså lager en slik dramatisering, virker det som om du går god for disse ideene og bruker dem som et utgangspunkt for din egen beskrivelse av dagens Frankrike.

– Jeg vet ikke, jeg kjenner bare tittelen på boken, og den stemmer ikke med min virkelighetsoppfatning. Jeg har overhodet ikke inntrykk av å være vitne til noe fransk selvmord, snarere tvert imot, vil jeg nesten si. Europa er i ferd med å begå selvmord, men midt i Europa slåss Frankrike desperat for å overleve. Det er vel bortimot det eneste landet som slåss for å overleve, det er vel også det eneste landet som har en demografi som gir det en sjanse til å overleve. Et slikt selvmord er kun et spørsmål om demografi, dét er den desidert mest effektive selvmordsmetoden. Så Frankrike begår overhodet ikke selvmord. Og når folk konverterer, er det et uttrykk for håp, ikke et faresignal, det betyr at de lengter etter en annen samfunnsform. Uten at jeg dermed tror at man konverterer av samfunnsmessige årsaker, det ligger dypere grunner bak. Her er imidlertid romanen min litt selvmotsigende, siden Huysmans er kroneksempelet på en som blir omvendt av rent estetiske grunner. Han er fullstendig likegyldig til de spørsmålene som plaget Pascal. Jeg synes nesten det er vanskelig å tenke meg en så gjennomført estet. For ham er skjønnheten beviset. Det er skjønnheten i versene, i maleriene, i musikken som beviser Guds eksistens.

– Hvilket bringer oss tilbake til selvmordet. Baudelaire sa om Huysmans at han hadde valget mellom omvendelse eller selvmord…

– Nei, det var det poeten Barbey d’Aurevilly som hevdet. Det er for øvrig en svært treffende bemerkning, særlig siden den kom som en reaksjon på Huysmans roman À rebours (Mot naturen). Jeg har lest boken grundig på nytt, og det er virkelig en kristen bok, i forbløffende grad.

– Men for å komme tilbake til den dramatiseringen jeg mener å se hos deg: Den gir seg utslag i noen ganske tåkete og vage beskrivelser av hendelser som inntreffer, uten at man helt skjønner hva som egentlig skjer. Her er vi vel over i fantasiens rike, eller spiller du direkte på folks frykt?

– Kanskje jeg gjør det. Boken har en skremmende side. Frykt er et virkemiddel jeg bruker.

– Så du spiller helt bevisst på frykten for at muslimene skal komme i flertall i Frankrike?

– Faktisk vet man ikke hva man skal frykte mest, den nasjonalistiske identitetsbevegelsen eller muslimene. Det forblir uavklart.

– Har du spurt deg selv hva slags virkning en roman som inneholder en slik hypotese, kan få?

– Ingen. Overhodet ingen virkning.

– Du tror ikke den kan bidra til å forsterke de bildene noen tegner av Frankrike, der trusselen fra islam er det mest skremmende som finnes, og noe som henger over landet som et damoklessverd?

– Dette er jo uansett det eneste mediene vil snakke om, det er ikke mulig å snakke mer om det enn de allerede gjør. Det er rett og slett ikke mer å si om det, så det kan ikke få noen virkning.

– Gjør ikke dette at du får lyst til å skrive noe annet? Så du ikke risikerer å bli en del av det samme hylekoret?

– Nei, det hører med til jobben min å snakke om det folk faktisk snakker om. Jeg er en del av min egen tid.

«Ikke rasisme.» – Du bemerker i romanen at franske intellektuelle tenderer mot å unngå å ta ansvar, men har du selv stilt deg spørsmålet om hva slags ansvar du har som forfatter?

– Men jeg er ikke en intellektuell. Jeg tar ikke stilling, jeg forsvarer ikke noe bestemt regime. Jeg frasier meg ethvert ansvar, jeg vil si jeg til og med forfekter uansvarlighet. Bortsett fra når jeg skriver om litteratur i romanene mine, da forplikter jeg meg som kritiker. Men det er essayene som forandrer verden.

Islamofobi er ikke rasisme.

– Ikke romanene?

– Nei da. Forresten har jeg inntrykk av at Zemmours bok er altfor tykk. Jeg tror Marx’ Kapitalen er for tykk også, det var Det kommunistiske manifest som ble lest og som forandret verden. Rousseau forandret verden, han klarte å gå rett på sak. Det er veldig enkelt: Hvis man vil forandre verden, må man si: Slik er verden og dette må gjøres. Man må ikke fortape seg i romanmessige betraktninger, det er bare ineffektivt.

– Men jeg trenger vel ikke forklare deg i hvilken grad romanen kan være et epistemologisk verktøy, det var jo temaet i din roman Kartet og terrenget. Nå har jeg følelsen av at du benytter deg av visse typer beskrivelser og motsetninger som er svært diskutable, de samme som er brukes av redaksjonen i Causeur – tidsskriftet med uttalt ambisjon om å gå på tvers av de gjengse oppfatningene, og med slagordet «særlig hvis du ikke er enig» – og av forfattere som Alain Finkielkraut, Éric Zemmour eller for den saks skyld Renaud Camus. For eksempel motsetningen mellom antirasisme og sekularitet.

– Man kan ikke nekte for at det er en motsetning der.

– Jeg ser ikke motsetningen, tvert imot er det mange antirasister som også er glødende forsvarere av sekularitetsprinsippet, siden begge deler stammer fra opplysningsfilosofien.

– Opplysningsfilosofien er avgått ved døden, måtte den hvile i fred. Et slående eksempel: På listen til Olivier Besancenot [fransk trotskistisk politiker] finnes en kandidat med slør, det er et eksempel på en slik selvmotsigelse. Det er ikke bare muslimene som befinner seg i en schizofren situasjon. I det man pleier å kalle verdispørsmål, har folk på ytre høyre mer til felles med muslimer enn med venstresiden. Det er en mer grunnleggende motsetning mellom en muslim og en sekulær ateist enn mellom en muslim og en katolikk. Det virker helt innlysende for meg.

– Men jeg forstår ikke hvorfor dette kobles til rasisme.

– Det er fordi det ikke finnes noen slik kobling. Rent objektivt er det ingen sammenheng. Da jeg ble frifunnet for anklagene om rasisme i rettssaken for om lag ti år siden, bemerket aktor helt riktig at den muslimske religionen ikke har noe med rasemessig tilhørighet å gjøre. Det er blitt enda tydeligere i dag. Det som har skjedd, er at man har utvidet grensene for hva som er rasistisk, ved å definere islamofobi som lovbrudd.

– Det er kanskje ikke det riktige ordet å bruke, men det finnes jo måter å stigmatisere grupper eller visse mennesker på, som bare er andre former for rasisme …

– Nei, nei, islamofobi er ikke rasisme. Hvis det er noe som er blitt innlysende, må det være det.

– Islamofobi kan brukes som skalkeskjul for en den rasismen som ikke lenger kan uttrykkes fordi den er blitt lovstridig.

– Det tror jeg ganske enkelt er galt. Jeg er ikke enig.

Antisemittisme. – Et annet høyst diskutabelt motsetningspar du støtter deg på, er skillet mellom antisemittisme og rasisme. Det er lett å vise hvor ofte dette har vært to sider av samme sak opp gjennom historien.

– Jeg tror ikke antisemittisme har noe med rasisme å gjøre. Jeg har faktisk brukt mye tid på å prøve å forstå antisemittismen. Den umiddelbare refleksen er å sammenligne den med rasisme. Men det er umulig å avgjøre om noen er jødiske eller ikke-jødiske, dette er jo ikke noe man kan se på dem, og kan det da være snakk om rasisme? Rasismen er mye enklere, det handler bare om en annen hudfarge …

– Men kulturell rasisme har da eksistert lenge?

– Nå bruker du begrepene med en annen mening enn de egentlig har. Rasisme er ganske enkelt å ikke like noen fordi de tilhører enn annen rase, ikke har samme hudfarge, har ulike ansiktstrekk og så videre. Man må ikke gi ordet noen videre betydning.

– Men når det ikke finnes noen raser sett fra et biologisk synspunkt, da må vel rasisme nødvendigvis være kulturelt betinget?

– Men det finnes helt åpenbart rasisme! I hvert fall har det eksistert siden rasene begynte å blande seg … Vær ærlig nå, Sylvain! Du vet godt at en rasist er en som ikke liker noen fordi de er mørke i huden eller har et arabisk utseende. Det er det som er rasisme.

– Eller fordi de har en kultur og et levevis…

– Nei, beklager, det er en annen sak!

– Fordi de praktiserer polygami, for eksempel.

– Nei da, man kan fint bli støtt av polygami uten å være det grann rasistisk. Det gjelder sikkert for ganske mange mennesker som overhodet ikke er rasister. Men la oss komme tilbake til antisemittismen, for nå har vi glemt hva vi snakket om. Siden det aldri har vært mulig å vite at noen er jøder basert på utseendet deres, eller levesettet deres for den saks skyld, for på den tiden antisemittismen virkelig var på fremmarsj, var det få jøder som hadde et virkelig jødisk levesett, hva kan antisemittisme da være? Man trenger bare å lese tekstene for å skjønne at det er en ren konspirasjonsteori: Det finnes noen mennesker i det skjulte som er ansvarlige for all elendighet i verden, som konspirerer mot oss, det er en inntrenger iblant oss. Det går dårlig med verden, og det er på grunn av jødene, av det jødiske bankvesenet … Det er en konspirasjonsteori.

– Men ligger det ikke også en konspirasjonsteori i Underkastelse, i ideen om at det forgår «en stor utskiftning» av befolkningen, som Renaud Camus kaller det, om at muslimene kommer til å overta makten?

– Jeg kjenner ikke til teorien om den store utskiftningen, men tydeligvis er den mer rasemessig betinget. Men nei, jeg snakker overhodet ikke om innvandring. Det er ikke det som er temaet.

– Det trenger ikke å ha med raser å gjøre, det kan like gjerne ha med religion å gjøre. Og i dette tilfellet blir katolisismen skiftet ut med islam.

– Nei. Det som skjer, er at opplysningsfilosofien tilintetgjøres, men den har uansett ingen betydning lenger, eller bare for noen veldig få. Katolisismen klarer seg derimot ganske bra. Og jeg hevder ganske klart at det er mulig for katolikker og muslimer å komme til forståelse. Det har skjedd før, og det kan skje igjen.

– Du som er blitt agnostiker, hilser du denne tilintetgjørelsen av opplysningsideene velkommen?

– Ja. Det måtte skje før eller senere, og det kan godt skje nå. Også her er jeg kantianer. Vi befinner oss i det han kaller den metafysiske fasen, som startet i middelalderen og som hadde som sitt eneste mål å oppheve den forutgående fasen. I seg selv kan den ikke skape noe som helst annet enn tomhet og ulykke. Så ja, jeg er motstander av opplysningsfilosofien, det vil jeg si klart og tydelig.

Biografi og diktning. – Hvorfor valgte du å legge handlingen i romanen til akademia? Var det fordi universitetet inkarnerer opplysningstiden i dag?

– Kan jeg svare «jeg vet ikke»? For jeg tror faktisk ikke jeg vet hvorfor. Sannheten er at jeg ville at hovedpersonen skulle ha et nært forhold Huysmans over lang tid, og det var slik jeg kom på å gjøre ham til en universitetsansatt.

– Var det å skrive romanen i første person noe som tvang seg frem med en gang?

– Ja, fordi det var en lek med Huysmans. Det var slik fra starten.

– Det finnes noen selvbiografiske trekk her, uten at det er helt gjennomført, men… Ta for eksempel foreldrenes død.

– Ja, jeg bruker en del, men det får en annen utforming. Det er aldri selvportretter, alltid projiseringer. Som for eksempel: Hva om jeg hadde lest Huysmans som ung, hva om jeg hadde studert litteratur og fått en universitetsstilling? Jeg forestiller meg liv jeg aldri fikk.

– Men du innlemmer noen selvopplevde hendelser i disse fiktive livene.

– Jeg bruker de skjellsettende øyeblikkene i mitt eget liv, ja. Men jeg har begynt å omskrive mer og mer. Det som er igjen av det virkelige livet, er det helt abstrakte «en fars død», alt annet er forskjellig. Faren min var helt annerledes som type, og han døde overhodet ikke på den måten. Bare ved å leve er jeg blitt stilt overfor noen slike grunnleggende temaer.

– Da du skrev romanen, følte du deg som Kassandra, som en dommedagsprofet? I romanen har du med en lengre utlegning om Kassandra-skikkelsens betydning …

– Man kan ikke beskylde boken for dommedagsprofetier. Til syvende og sist går det jo ganske bra.

– Kanskje for mennene, men for kvinnene går det ikke like bra …

– Det er et annet problem. Men jeg synes ikke ideen om en gjenoppbygging av det romerske imperiet er så dum, etter hvert kan det gi mening å skape et nytt Europa med sentrum i Sør, selv om det ikke ser slik ut nå. Politisk sett kan man si at det er en gangbar idé. Det er egentlig ingen katastrofe.

– Det er likevel en usedvanlig trist bok.

– Ja, det er en sterk underliggende tristhet i boken. Slik jeg ser det, kulminerer tvetydigheten i den siste setningen: «Jeg ville ikke ha noe å savne.» Det kan tolkes helt motsatt, for det er jo to ting han kunne savne: Myriam og Den sorte jomfru. Men så ble det altså ikke slik. Det som gjør boken så trist, er den resignerte stemningen.

Dekadanse. – Hvordan vurderer du denne romanen i forhold til dine tidligere bøker?

– La oss si at jeg nå har gjort en del ting som jeg har hatt lyst til å gjøre lenge, men aldri har fått gjort. Som å ha med en sentral skikkelse som man aldri ser, i dette tilfellet president Ben Abbes. Jeg synes også det er den mest trøstesløse avslutningen av et kjærlighetsforhold jeg noen gang har beskrevet, fordi det er så banalt: Ute av syne, ute av sinn, selv om det hadde vært følelser mellom dem. Generelt er det en mye sterkere følelse av entropi her enn i de andre bøkene mine. Romanen har et skumringsmørke i seg, en dysterhet, og det er det som gjør tonen så trist. Når katolisismen ikke fungerer lenger, for eksempel, er det fordi den allerede har gjort sitt, den tilhører tilsynelatende fortiden, den har oppløst seg selv. Islam virker derimot som noe kommende. Og når det gjelder ideen om nasjonalstaten, så fungerer den ikke lenger fordi den er blitt så misbrukt.

– Det finnes ikke lenger noe spor av det romantiske, for ikke å snakke om det lyriske. Her er vi helt og holdent over i det dekadente.

– Det stemmer. Det at jeg tok utgangspunkt i Huysmans har definitivt hatt sitt å si. Huysmans kunne ikke vende tilbake til romantikken, men kan kunne fortsatt omvendes til katolisismen. Det mest åpenbare fellestrekket med de andre romanene mine, er tanken om at en eller annen religion er nødvendig. Den finnes i flere av bøkene. Det som er nytt, er at det nå dreier seg om en eksisterende religion.

– Hittil har man snarere kunnet tenke seg en religion etter filosofen Auguste Comtes positivistiske ideer.

– Auguste Comte forsøkte å skape en religion, uten hell, og jeg har jo selv flere oppdiktede religioner i bøkene mine. Forskjellen er altså at vi her har en religion som eksisterer i virkeligheten.

– Hvilken plass har humoren i denne boken?

– Det dukker opp noen komiske skikkelser innimellom. Humoren har omtrent like stor plass her som tidligere. Det er like mange latterlige personer i boken.

Kvinnefiendtlig? – Vi har snakket lite om kvinner, du vil også denne gangen møte kritikk på dette feltet.

– Ja, feminister vil helt sikkert bli veldig forskrekket av denne boken. Det er ikke noe jeg kan noe for.

– Du ble sjokkert over at noen kunne beskylde Utvidelse av kampsonen for misogyni, men du gjør det ikke lettere for deg selv her.

– Jeg oppfatter meg faktisk ikke som misogyn, og det er neppe misogynien som er det verste denne gang. Der jeg virkelig setter meg selv i en vanskelig posisjon, er der hvor jeg viser at feminismen av rent demografiske årsaker er dødsdømt. Den underliggende ideen, som noen kan mislike, er at ideologi ikke veier særlig tungt mot demografien.

– Er boken en provokasjon?

– Jeg akselererer historiens gang, men jeg vil ikke kalle dette en provokasjon. Jeg sier ikke ting jeg tror er feil bare for å irritere folk. Det jeg gjør, er å komprimere en utvikling jeg mener er sannsynlig.

– Kunne du forutse noen reaksjoner på utgivelsen mens du skrev boken eller da du leste igjennom den etterpå?

– Nei, men så pleier jeg heller aldri å forutse reaksjonene på bøkene mine.

– Man kan bli litt overrasket over at du valgte å gå i en slik retning etter den siste romanen din, som var en litterær triumf som stoppet munnen på kritikerne.

– Det riktige svaret er vel at det ikke var noe bevisst valg. I utgangspunktet skulle det handle om en omvendelse til katolisismen.

– Er det ikke likevel noe desperat over denne gesten, selv om det ikke var bevisst?

– Desperasjonen ligger i det å ta farvel med en sivilisasjon som tross alt er gammel. Faktisk syntes jeg Koranen var mye bedre enn jeg hadde trodd da jeg leste den igjen, eller snarere, da jeg leste den. Den mest åpenbare konklusjonen er at jihadister er dårlige muslimer. Som i alle andre religioner er det en hel del som overlates til fortolkningen, men en oppriktig lesning vil konkludere med at aggressiv hellig krig i prinsippet ikke tillates, bare forkynnelse er gyldig. Så man kan si at jeg har skiftet mening. Det er derfor jeg ikke har noen følelse av å bruke frykt som utgangspunkt. Jeg har faktisk en følelse av at vi kommer til å klare oss. Feministene vil ikke det, det kan jeg ikke si hvis jeg skal være ærlig. Men jeg selv og ganske mange andre vil klare oss.

– Snakker du om feminister i betydningen kvinner generelt her?

– Nei, jeg snakker ikke om kvinner generelt. Overhodet ikke. Og jeg vil påpeke at det hender at kvinner omvendes også.

Dette intervjuet ble gjort i Paris i desember og ble først publisert i tidsskriftet Paris Review. Sylvain Bourmeau er produsent i radiokanalen France Culture og professor ved École des hautes études en sciences sociales i Paris. Intervjuet er oversatt fra fransk av Thomas Lundbo, som også oversetter Michel Houellebecqs romaner til norsk.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse