Annonse

Annonse

12:51 - 04. juni 2015

Hjernen er alene

Landets mentaltrenere vil gi oss et rikere liv. Hvorfor føler man seg da så sjelelig utarmet etter å ha lest bøkene deres?

Din indre heiagjeng: Selv cheerleadere – som konkurrerer i en gren der det dreier seg om å heie best mulig – henter inn hjelp utenfra for å «optimalisere» sin egen indre heiing på seg selv. Foto: Doug Pensinger/Getty Images

Selvhjelplitteraturens begynnelse føres gjerne tilbake til Samuel Smiles’ Self-Help fra 1859, en bok som blant annet argumenterer for at fattigdom i all hovedsak skyldes den enkeltes dårlige vaner. Som lære og praksis kan imidlertid selvutviklingen – menneskets streben etter å overvinne sine begrensninger og forbedre seg selv – spores mye lenger tilbake i historien. Antikkens mnemoteknikker, altså mentale øvelser for å systematisere og huske et bestemt stoff, må for eksempel kunne regnes som en tidlig selvhjelpsmetode.

I sitt store verk om retorikken, Institutio oratoria (cirka år 95), anbefaler Quintilian at taleren, under arbeidet med å memorere det han vil si, forestiller seg et stort hus med mange rom, for så å plassere talens forskjellige emner rundt omkring i dette huset som visuelle symboler. Hvis innledningen dreier seg om sjøfart, kan man plassere et anker i gangen, mens man i oppholdsrommet henger opp et våpen for å minne seg selv på at talens hoveddel handler om krigskunsten. Når talen så skal avleveres, er det bare for taleren å vandre gjennom dette «minnepalasset» og plukke med seg sine temaer og argumenter på veien.

 

Annonse