Annonse
00:40 - 10. april 2015

Et glemt mesterverk

LITTERATURHISTORIE En romandebut fra 1935 begeistret datidens viktigste kritikere – i Norge og i USA. Så gikk den i glemmeboken. Den bør hentes frem igjen.

Litterær sensasjon: Også i 2015 fester Magnhild Haalkes fortettede og intense fortelling seg dypt i leseren. Her er hun portrettert av ektemannen, billedkunstneren Hjalmar Haalke. Foto: O.Væring
Annonse

I Norsk biografisk leksikons artikkel om den nordtrønderske forfatteren Magnhild Haalke kan vi lese at debutromanen Allis sønn (1935) «straks plasserte henne mellom dei fremste norske forfattarane» og at hennes skildringer av psykologi og miljø «sikrar henne ein varig plass i norsk litteratur». Tatt i betraktning at knapt noen jeg har snakket med har hørt om Haalke, og langt mindre hennes debutroman, fremstår leksikonets skråsikkerhet som mildt komisk. Men da jeg for noen måneder siden ble spurt om å holde et foredrag om Haalke og leste Allis sønn for første gang, tenkte jeg umiddelbart at romanen burde ha sikret henne en slik varig plass. Den er nemlig oppsiktsvekkende god. Og altså nesten helt glemt.

Magnhild Haalke ble ikke oversett i samtiden. Hun ble derimot anmeldt og lest og diskutert gjennom hele forfatterskapet (som teller 27 bøker). Finlesing av bibliografiske oversikter avslører dessuten at hennes første roman ikke bare fikk et betydelig internasjonalt gjennomslag, men også begeistret en amerikansk kritiker vi fremdeles tenker på med den største beundring.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

En annen novelle handler om hvordan fortelleren studerer en lommetyv i arbeid, og fryder seg over det kriminelle håndverket.
Norges ninjakommandør presenteres som en restaurert samling av fire tegneseriehefter utgitt i 1987, nylig gjenoppdaget i Nasjonalbibliotekets arkiver.
Solveig-koblingen er ikke påtrengende. Derimot åpner teksten på usedvanlig blekt vis.
Beskrivelser av smerte tar mye plass, og flere av dem er treffende.