Annonse
11:35 - 02. januar 2015

Ekko av tid

Marit Tusviks forsøk på å skape fortid om til notid endar i uverksam naivisme.

Riktig nok: Marit Tusvik skildrar Maria 19 år som reiser til Tunisia, forelskar seg i Aziz og giftar seg. Foto: Espen Tollefsen
Annonse

Korleis gjenskape det som var? Om ein heiter Dag Solstad, av i dag, ville løysinga vere å bruke arkiv og fakta for alt det det er verdt. Det er lett å like ei slik trassig haldning som går motstraums ved å hevde at hovudmålet i det som må kallast eit litterært prosjekt, romanen Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591 – 1896, er å ikkje dikte.

 

Forsert autensitet. Heller ikkje forteljestemma i Marit Tusviks nye roman Fleur ser ut til å ville dikte når ho prøver å mane fram bilde av Maria for slik å halde fast ved minne frå ein sommar i 1970. «Hun var den rare planten, ikke de. Men hvorfor hun var det, så hun ikke, ikke da, kanskje aldri, kanskje ikke før mange år senere da hun forsøker å skrive dette ned og prøver å se seg selv, engstelig for ikke å greie å skrive det helt presist nok ned, naivt nok, klokt nok, varsomt nok, riktig nok, rent nok og ikke overlesse det hun opplevde med smykker.»

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Men da forfatteren debuterte med romanen Falketårnet i 1985, var det omvendt.