Annonse

Annonse

13:11 - 04. juni 2015

Det kulturen vil ha

Et islett av memoarlitteratur er nærmest blitt en forutsetning for den mest ambisiøse sakprosaen. Oppskriften fungerer for godt.

Historiker, poet og falketrener: Helen Macdonald byr tidstypisk på seg selv i en beretning om sorg og falkoneri. Foto: Forlaget Press

Finnes det en oppskrift på den perfekte sakprosabok anno 2015? I så fall må vi vel se for oss at den er utsøkt velskrevet og bevisst på seg selv som litterær tekst. Den trenger en klar fortelling, en bue som strekker seg fra begynnelse til slutt, gjerne strukturert rundt mildt eksentriske kunnskapsområder (Tora-kommentarer, japanske elfenbensfigurer, falkoneri, et cetera). Og den er intellektuelt nysgjerrig og etterrettelig på samme tid.

Ofte er disse bøkene skrevet av akademikere med litterære eller journalistiske tilbøyeligheter, som for eksempel norgesvennen Daniel Mendelsohn (Forsvunnet, 2009) eller keramiker og kunsthistoriker Edmund de Waal (Haren med øyne av rav, 2011). Et islett av memoar synes dessuten å være en forutsetning, at svært sterke forfattere liksom kommer leseren i møte ved å fortelle sin egen historie, med stadig henblikk på den store historien, kulturelt så vel som politisk. Denne personlig-essayistiske sakprosasjangeren avstedkommer glitrende bøker, hensikten med å antyde en oppskrift er ikke å hevde noe annet, men uttrykksformen svarer åpenbart til et merkverdig begjær i vår kultur og samtid.

Helen Macdonalds H for hauk presenterer seg for norske lesere med de aller beste anbefalinger fra respekterte og navngjetne kritikere i den angloamerikanske verden, og den har de nevnte sjangertrekkene til felles med Mendelsohn og de Waal. I Norge kommer sågar alle tre – som altså nyter den sjeldne kombinasjonen av litteraturkritisk respekt og kommersiell suksess – på samme forlag: Press.

Annonse