Annonse
00:00 - 18. desember 2015

Midttun: Hege Storhaug og vår misnøyes vinter

Hege Storhaug har truffet en nerve­ i folket, ­skriver Lasse Midttun.

Vår misnøyes vinter: Hege Storhaug har stor suksess, og møter sterk motstand. Splittelsen i innvandringsdebatten er blitt et grunnlagsproblem: Samtalen råtner på rot. Foto: Christian Belgaux
Annonse

Nominasjonen til VGs kåring av «Årets navn» ble ikke akkurat dramatisk jevn og spennende: Hege Storhaugs 42 024 stemmer er mer enn hva de neste fire navnene på listen over hvem leserne ønsker å nominere, fikk til sammen. Like forutsigelig var det hvordan det ville gå med Storhaugs nye bok, Islam – den 11. landeplage. 20 000 eksemplarer er solgt foreløpig – et tall debattbokforfattere med anstendige annonsebudsjetter og høye terningkast stort sett bare kan drømme om. Hege Storhaug har truffet en nerve i folket, og er blitt et samlingspunkt for holdninger med stor utbredelse.

Men ikke overalt. Denne avis anmeldte for eksempel boken under tittelen Farvel, Storhaug. Reaksjonen i brede lag har snarere vært Velkommen, Storhaug. Og det er et mønster: Aslak Nore skrev nylig en kronikk i VG om «sitt liv som innvandringskritiker», og hevdet at bare det at folk trodde at han var kritisk til innvandring, umiddelbart gjorde ham til helt på byen.

 

Storhaugs suksess er bare enda et eksempel på at 2015 er vår misnøyes vinter i innvandrings- og islamspørsmålene.

De islamistiske terroraksjonene er en ting. I tillegg er 2015 også året hvor det kom en bølge av flyktninger innover et Europa som allerede opplever dyp tvil om det europeiske prosjektet som sådan, og hvor de dårlige tidene etter finanskrisen blir avløst av stadige nye økonomiske kriser; til og med norske Statoil valgte etter fallet i oljeprisen denne uken å tilby sluttpakker til hver eneste ansatt. Og når dette skjer mens vitenskapen blir stadig mer klar på at bare store kutt i forbruket kan redde kloden vi bor på, blir det fristende å hente frem James C. Davies‘ J-kurve fra statsvitenskapen, som forteller at opprør og revolusjoner inntreffer når lange perioder med vekst og gode tider avløses av en plutselig nedgang. Gjenkjennelig?

 

Og hvordan kan vi snakke om det? Et eksempel: I sin nye bok Svart jord hevder den amerikanske historikeren Timothy Snyder at vi burde lære av holocaust hvor lett det er å piske opp fremmedfiendtlighet når arealene og ressursene våre føles truet. Det er interessant. Men man tør jo nesten ikke nevne det av frykt for hvordan det kan bli brukt i dagens debatt, hvor beskyldningene om islamofobi kastes i retning mennesker som til svar nekter at det finnes noe slikt som islamofobi. Og så videre. Vi er i en situasjon hvor splittelsen i innvandringsdebatten er blitt et grunnlagsproblem: Samtalen råtner på rot, fra begge sider oppleves motpartens tale som dypt umoralsk og uanstendig.

Uansett hvor man står: Hvis the center cannot hold og man følger fløyene til spissen, kommer man uunngåelig til to ekstreme retoriske skremmebilder, to ting å frykte: nemlig en fremmedfiendtlig reisning og en muslimsk overtagelse. Da er vi selvsagt endt hos Michel Houellebecq og hans roman av året, Underkastelse, hvor nettopp disse to alternativene står alene igjen i Frankrike, og ikke om hundre år, men i 2022.

 

Det som ­mangler hos Houellebecq, ­ er faktisk personer som Hege ­Storhaug.

Si hva man vil om spådommen, men det interessante i en roman er oftest hvorfor. Og i Underkastelse er all kraft i det tredje alternativet, altså vår sekulære orden, bygget på opplysningstiden og utviklet til de moderne liberale og sosialdemokratiske samfunnene smuldret hen, not with a bang, but with a whimper. Det forfatteren virkelig er kritisk til, er det samfunnet vi i dag lever i.

Og dermed tilbake til vår egen bokhøst: Det som mangler hos Houellebecq, i den flommen av likegyldighet og ennui han så brutalt beskriver, er faktisk personer som Hege Storhaug. Det var muslimske kvinners manglende tilgang til den sekulære moderniteten som startet Storhaugs politiske engasjement i utgangspunktet, og hun har virkelig tro på de kreftene i historien som Houellebecqs personer mener er blitt ubetydelige og meningsløse: Liberalisme, demokratisering, feminisme.

 

Men samtidig, og som Houellebecq, har Storhaug mindre tro på at Europa faktisk klarer å beskytte disse verdiene – noe også Karl Ove Knausgård kommer inn på i sin anmeldelse av Underkastelse i The New York Times: «The political left’s anti-racism overriding its feminism, making it wary of criticizing patriarchal structures within immigrant communities».

Akkurat det er vel også Storhaugs aller største frustrasjon: at hun ikke blir hørt på den venstresiden hun teknisk sett burde tilhørt.

For i all islamdebatten er det fort gjort å overse at Hege Storhaug generelt ikke er noen konservativ og ingen tilhenger av noen monoteistisk religion. Ja, hennes forhold til både konservativ kristendom og konservativ islam har fått folk som misjonssekretær Espen Ottosen til å reagere med en historiskklingende advarsel av typen «først går de etter islam, så kommer de etter oss».

Og Document-redaktør Hans Rustad er langt fra skilt fra Hege Storhaug ved fødselen, slik noen later til å tro. Tvert imot er også han i sin anmeldelse sterkt kritisk til hennes typisk radikalliberale kulturhistoriske analyse, hvor det gamle, kristne Norge før demokratiets og kvinnenes lange kamp fremstår som ikke helt ulikt islamske land. Selv har han tvert imot stadig stilt spørsmålet om ikke det ganske utvannede kristne element i den vestlige kulturen må revitaliseres og styrkes.

 

Det er nå en ting. Den ivrige samfunnsdebattanten Ole Jørgen Anfindsens bok av året, Fundamentalistiske favntak, viser at mannen som lenge ble antatt å være en rå islamkritiker, viser seg å ha vært på nippet til å konvertere til nettopp islam (se hans eget essay på side 32 i ukens avis). Utrolig sært? Tja, rent bortsett fra at en slik person finnes – hos Michel Houellebecq. Han skriver om den opprinnelig brennende antiislamske katolikken Robert Rediger, som går enda litt lenger og faktisk velger islam.

Når dette tas i betraktning, ser vi at også disse menneskene finnes, i skjønnlitteraturen så vel som i sakprosaen. Det er en enorm rikdom av nyanser i standpunkter og livsfølelse, det er branner i roseleirene overalt. Denne ukens trekantkrangel mellom Hege Storhaug, Jon Hustad og Kjetil Rolness er bare enda ett av en stadig lengre rekke eksempler.

Frontene er ikke så steile og fastlimte som mange vil ha det til. Flyktningspørsmålet, hvor gleden over å hjelpe den enkelte gjerne går hånd i hånd med engstelse for mengdene, er et speil for det menneskelige. Omsorg for den enkelte muslimske kvinne og skepsis til islamisme burde således være svært så gjenkjennelig. Faktisk, får vi håpe, mer gjenkjennelig enn det skremmebildet Michel Houellebecq holder opp: Unnvikelse, taushet, tretthet, oppgitthet, nytteløshet.

Underkastelse.

 

 

Se debatten om Hege Storhaug og «Islam. Den 11. landeplage» i Portalen.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.