00:00 - 04. desember 2015

Døden etterpå

Marceline Loridan-Ivens holocaustmemoarer tilbyr hverken terapeutisk avrunding eller forsonende imøtekommenhet.

Aktuell med memoarer: Marceline Loridan-Ivens ble deportert til Auschwitz sammen med faren sin. Foto: JFPAGA/Grasset Nichlas

Slik tilfellet er i de fleste sjangere, er også kanon i vitnelitteraturen fra de nazistiske konsentrasjons- og dødsleirene mannsdominert. Har man interessert seg litt for temaet, kan man ikke unngå å kjenne navn som Primo Levi, Elie Wiesel og Imre Kertész, kanskje har man også hørt om Jean Améry og Tadeusz Borowski. Men Charlotte Delbo og Ruth Klüger? Det er langt fra sikkert.

Et resultat av denne skjevheten er at visse, kjønnsspesifikke aspekter ved konsentrasjonsleiropplevelsen og overlevelseserfaringen er underkommunisert. Og du kom ikke tilbake, memoarboken til den fransk-jødiske filmskaperen Marceline Loridan-Ivens (f. 1928), minner en på dette, for eksempel i følgende lille passasje fra da hun nettopp har kommet tilbake til Frankrike, som man ikke finner noe motstykke til i vitnelitteraturen skrevet av menn: «Mor var raskt ute med å spørre meg med dempet stemme om jeg var blitt voldtatt. Var jeg fortsatt ren? Egnet til å giftes bort?»

 

Annonse