Annonse

Annonse

00:00 - 06. november 2015

Ut av verden

Karl Ove Knausgård er best når han flyr høyt – med månefuglene.

Et pust fra arkaiske tider: Tekstene i Om vinteren har noe mildt rituelt over seg. Dette er bok nummer to av fire, Om høsten er allerede ute, Om våren og Om sommeren skal følge. Foto: Peter van Agtmael/Magnum Photos/NTB Scanpix

Anmeldelse

Karl Ove Knausgård

Om vinteren

Med bilder av Lars Lerin

243 sider

Forlaget Oktober 2015

Den uten sammenligning viktigste revolusjonen i menneskeslektens historie, den kognitive, fant sted for om lag 70 000 år siden. Man vet ikke hva som forårsaket den, men på dette tidspunktet endret hjernen til Homo sapiens seg slik at de – eller vi, må man kunne si – utviklet språk som var i stand til formidle mer enn bare helt basal informasjon om omgivelsene. Fremfor alt ble vi i stand til å snakke om ting man ikke kunne ta eller peke på, altså skape fiksjoner i bred forstand, og dermed legge de første byggeklossene for det som skulle bli guder og lover, kunst og vitenskap. Den kognitive revolusjonen var den opprinnelige fortryllingen av verden.

Karl Ove Knausgårds nye bokserie innbyr til slike tankesprang tilbake til vår aller tidligste historie. Dels fordi vi også denne gangen møter den rasende 1800-tallsmannen Knausgård, han som kanskje litt for raskt griper til et biologisk forankret argument og gjerne tenker i ahistoriske motsetningspar med tung symbolsk aura (jord og himmel, det indre og det ytre). Dels fordi vi, i de mest ansporende tekstene, møter en Knausgård det er en stund siden vi møtte sist, den hårløse apen Knausgård, han som lever i en verden som ennå ikke er ferdig diktet.

 

Innimellom blir vi minnet om at det finnes en annen Knausgård, fortelleren, verdensskaperen.

Rundt bålet. Rammefortellingen for de fire nye bøkene, hvorav to hittil er utkommet, Om høsten og Om vinteren – de to neste skal ikke overraskende hete Om våren og Om sommeren – er Knausgård som skriver til sin ufødte datter; han utformer et personlig leksikon over «den myriade av fenomener og materie, dyr og mennesker som vi kaller verden» (forlagets beskrivelse). Allerede her, i denne lett patriarkalske kunnskapsoverbringelsen og den anti-taksonomiske inndelingen av verden – tekstene har titler som «Solen», «Tyggegummi», «Erfaring», og «Vinterlyder» – kjenner vi et pust fra arkaiske tider, fra den gang stammens høvding måtte sørge for å dele sin visdom slik at etterslekten kunne leve videre også uten ham.

I tråd med denne fortellersituasjonen, der vi liksom kan høre knitringen fra bålet og se skyggene på huleveggen, har tekstene noe mildt rituelt over seg, i den forstand at selv om de behandler vidt forskjellige ting og fenomener, turnerer de et nokså stabilt sett av retoriske elementer.

«Nesen» inneholder de fleste. Den åpner med en kulturhistorisk refleksjon idet Knausgård påpeker at «[d]en gamle forestillingen om at det første mennesket ble skapt av leire, kan godt ha sitt utspring i en observasjon av nesen», fortsetter med en sammenligningsrik beskrivelse av «dette kinnenes telt, dette fjesets kirke», før han stiller det fabulerende spørsmålet «[B]urde det ikke vært nesen vi forholdt oss til når vi møtte et annet menneske? At det var gjennom nesen vi identifiserte dette menneskets karakter, person, type, sjel?» En kort diskusjon av nesen versus øynene avklarer spørsmålet, og så runder teksten av med en anekdote om da Knausgård og kameraten Espen (Stueland?) så en mann med et besynderlig nesegrev i en dagligvarebutikk i Praha.

 

Den andre Knausgård. Det er ikke fritt for at denne oppskriften, til tross for at noen av tekstene virkelig skinner, etter hvert oppleves som… vel, nettopp det, en oppskrift, en skrivemetode anvendbar på nær sagt hva som helst. Man mistenker at Knausgård uten de helt store vanskeligheter kan skrive fire bøker i året av denne typen resten av livet. La oss håpe han ikke gjør det.

For innimellom blir vi minnet om at det finnes en annen Knausgård, en Knausgård vi har sett mindre av i Min kamp-bøkene og de påfølgende essaytekstene, men som var sterkt til stede i Ute av verden (1998) og ikke minst En tid for alt (2004), fortelleren Knausgård, verdensskaperen, han som kan veve et fullstendig innfangende litterært univers med utgangspunkt i en idé som umiddelbart kanskje bare oppleves som litt korny (for eksempel: Bibelens fortellinger omplantet i de nasjonalromantiske Setesdalsheiene).

 

Papirtynne vinger. Vi møter denne Knausgård i Om vinterens første tekst, «Månen», der beskrivelsen av det døde himmellegemet som en «øy», leder til spekulasjoner omkring dyr og planter med evnen til å forsere den interstellare tomheten:

 

Kjerringrokken, denne primitive urtidsplanten, kunne det ikke tenkes at dens sneller utviklet en snurring som kunne ta dem opp gjennom rommet, for noen uker senere å lande mykt i støvet på månen? Eller manetene, skulle ikke de kunne ha forlatt havet og svevet som klokker i luften?

 

Ved tekstens slutt befinner vi oss i en alternativ fortid der «månefuglene» kom

 

i svermer over jorden, synlige som små prikker langt, langt der oppe, som sakte vokste seg større, som gled med sine enorme, papirtynne vinger over markene, skimrende i lyset fra månen, dette for den tidens menneskers arnested for det hellige og det fryktelige.

 

Igjen dette litt odde premisset – hva om planter kunne fly gjennom verdensrommet? – som leder av sted til en annen verden, skarpt visualisert med den fabelaktige detaljen om månefuglenes «enorme, papirtynne vinger» – man kan jo høre dem komme flappende der man sitter og leser! Selv om vår klode nå visstnok er avfortryllet, og kartlagt ned til kvadratmeteren, er det fortsatt god plass mellom himmel og jord for en forfatter med en slik forestillingskraft.

 

Det kontrafaktiske. Et sted i Om vinteren skriver Knausgård at den kontrafaktiske fortellingen er vanskeligere å fortelle enn «historiene som utspiller seg i parallelle virkeligheter eller i framtiden», fordi den krever en forfatter som er i stand til å få oss til å «se bort fra alt vi vet, og å la denne massive og omfattende kunnskapens tyngde veie lettere enn ett enkelt resonnement i én enkelt bok». Skulle ikke det være en passende utfordring for en forfatter som til de grader har dykket ned i det faktiske som Knausgård?

Annonse