Bøker

Farvel, Storhaug

Med denne boken har Hege Storhaug meldt seg ut av debatten om islam og muslimer i Norge.

---

anmeldelse

Hege Storhaug

Islam. Den 11. landeplage

Kolofon forlag 2015

---

Terroren i Paris har igjen gjort at islam-ordet er på alles lepper. I etterkant av angrepet er det viktigere enn noen gang å ha en opplyst diskusjon om islam i Vesten, og å finne gode svar på utfordringene vi står overfor. Selv har jeg innvandring, islam og religiøse muslimske miljøer som forskningsfelt. Likevel er jeg ikke i nærheten av å oppleve at jeg sitter med gode svar på hva vi skal gjøre fremover. For meg har det derfor vært viktig å lytte til folk som befinner seg utenfor fagmiljøene.

Analytiker og journalist. En av dem jeg har lært av, har vært Hege Storhaug. I begynnelsen var min befatning med Storhaug typisk for akademikere av min type – jeg avviste henne tvert. Men da jeg for syv-åtte år siden begynte å lese bøkene hennes, ble jeg positivt overrasket. Rollen hun har inntatt har alltid vært å undersøke det som ikke fungerer så bra i det flerkulturelle samfunnet. I dag er dette forholdsvis vanlig. Men da Storhaug begynte som kritisk journalist på 90-tallet, var hun en pionér.

Både journalistisk og analytisk var dette det svakeste jeg noensinne kunne huske å ha lest fra Storhaugs hånd.

Analytikeren Storhaug ble jeg aldri imponert av, til det var for mange av tolkningene og konklusjonene enkle eller dårlig begrunnet. Men journalisten Storhaug, hun som fortalte om negative fenomener i det flerkulturelle samfunnet på en engasjerende måte, lærte jeg å sette pris på. Lenge forsøkte jeg derfor å forholde meg med respekt til det Storhaug kom med. Men etter hvert ble det vanskelig. De siste årene har det vært langt mellom de gode journalistiske sakene. I stedet har det kommet ideologiske meningsytringer og forsøk på analyser. Disse meningsytringene har også blitt stadig mer ekstreme i sitt innhold. Et foreløpig høydepunkt kom i en kronikk i Dagbladet denne uken (16. nov.), der hun faktisk skriver at moskéer ikke burde vært tillatt.

Mitt håp da jeg åpnet denne boken, var at journalisten Storhaug ville vende tilbake og lære meg noe om de islamske og muslimske miljøene i Norge som jeg ikke visste fra før. Men det gjorde meg skeptisk at hun denne gangen ikke hadde latt boken gå gjennom vanlig redaksjonell behandling på et forlag, men ga den ut på selvpubliserings-forlaget Kolofon. Da jeg var halvveis i boken, begynte svaret å gi seg selv. Både journalistisk og analytisk var dette det svakeste jeg noensinne kunne huske å ha lest fra Storhaugs hånd.

Mistanke. Hovedbudskapet er at islam som religion er en eksistensiell trussel mot vestlige samfunn. Storhaug understreker at de muslimene som bare ser islam som en form for individuell personlig fromhet, er ok. Men Storhaug er skeptisk til enhver form for islam som forholder seg til den tradisjonelle kildene i den islamske troen, altså koranen, hadithene og profeten Muhammeds eksempel. Det gjelder enten man er radikal jihadist eller religiøs reformist, slik som Tariq Ramadan eller vår egen Usman Rana. Selv om de kan synes ulike, mener Storhaug at slike aktører i det skjulte jobber mot samme mål, nemlig å gjøre Europa til et ufritt og islam-styrt territorium.

Storhaug bruker ulike metoder for å overbevise. Hun skildrer to besøk i Marseille og i Malmö, og knytter de sosiale problemene der til islam. I tillegg skriver hun om innholdet i islam som religion. Budskapet er at islam aldri har bidratt med noe som helst positivt i verden, og at det er så godt som umulig å tolke islams grunntekster på en liberal og demokratisk måte. Det mener hun man kan se hos mange muslimer i dagens Norge.

Slurv. Som fortelling og leseropplevelse er boken langt dårligere enn Storhaugs tidligere bøker. Fremstillingen hopper frem og tilbake, slik at den røde tråden forsvinner. Det større problemet er likevel at hele boken preges av slurv, dårlige analyser og unøyaktighet. Noen eksempler: På side 21 gjengir hun noe hun hevder er et sitat fra Tariq Ramadan fra 2012. Men kilden for dette viser seg å være en bok som Lars Hedegaard og Mogens Camre ga ut i 2009.

På side 206 skriver hun at de muslimske hærstyrkene som inntok Andalusia «møtte en kultur som var langt mer utviklet enn sin egen». På neste side skriver hun derimot at den islamske kulturen i Andalusia var «en kulturell storhetstid sammenliknet med resten av Europa, som da var i ‘de mørke årene’ i den tidlige middelalderen». På side 201 nevner hun den islamske teologen og filosofen Al-Ghazali (død i 1111), og skriver at det etter ham ikke har vært «en eneste innflytelsesrik muslimsk lærd» som tvilte på «blindt å følge islams grunntekster». Men bare én side tidligere skriver hun om den islamske tenkeren og teologen Averroes, som sto for en mer rasjonalistisk tilnærming til troen. Når døde Averroes? 1198, nesten 90 år etter Al-Ghazali.

Analyser. Slike unøayktigheter kan man ha overbærenhet med, om analysene ellers holder mål. Men Storhaug forholder seg konsekvent til både forskningen og den sosiale virkeligheten på en ensidig og fordreid måte. Når hun skriver om nyere samfunnsvitenskapelig forskning, plukker hun selektivt ut de enkeltstudiene som bekrefter argumentet hennes, og overser alt annet. Finnes det en spørreundersøkelse der en gitt andel blant muslimene i et europeisk land sier at de støtter innføring av sharia-lover, blir den nevnt. Andre undersøkelser, som har vist stor oppslutning om demokratiet blant muslimene i Europa, forbigås i stillhet.

Andre ganger forholder hun seg ikke til forskning i det hele tatt. Hun nevner for eksempel de muslimske erobringene på det indiske subkontinentet, og hevder at det skjedde massenedslaktinger der millioner av hinduer samlet sett ble myrdet. Kildene til dette ser ut til å være de anti-islamske forfatterne Robert Spencer og Ibn Warraq, samt «mye stoff på nettet» (s. 204). Dette er en påstand man finner hos hindunasjonalistene i India, og hos enkelte europeiske historikere på starten av 1900-tallet. Men hos moderne historikere er bildet et annet (se for eksempel boken «Islamic Civilization in South Asia» av Burjor Avari fra 2013). Påstandene er nemlig basert på passasjer man kan finne hos enkelte muslimske forfattere fra middelalderen. Men da disse middelalder-forfatterne skrev, var «nedslakting av vantro» noe man kunne slå seg på brystet med, både hos muslimer og ikke-muslimer (ikke helt ulikt hva man nå ser hos Daesh (IS, red. anm.), for øvrig). Mens dagens muslimske forfattere kanskje ville dysset ned slike ting, hadde datidens forfattere snarere en tendens til å hausse det opp. Men referanser til slik moderne historieskriving skal man lete lenge etter i Storhaugs bok.

Tolkninger. Det samme gjelder delene om dagens muslimske miljøer. De aller fleste sosiale hendelser kan tolkes på ulike måter. Om utenriksminister Børge Brende samarbeider med sin kollega i Saudi-Arabia, vil de fleste mene at han gjør det fordi han mener Norge har økonomisk og politisk interesse av det. Men hvis man prøver hardt, kan man kanskje også tolke det som at Brende, sånn i smug, egentlig ikke har så mye i mot straffemetodene deres.

Når Storhaug skriver om fenomener i muslimske miljøer, tolker hun alt på en mistenkeliggjørende måte, uten å undersøke nærmere. Blant annet hevder hun at Rabita-moskéen i Oslo støtter ekstremisme. Et av eksemplene er en minnestund de arrangerte for en ung gutt som ble rapportert død i Syria i 2012. Dette var før Daesh hadde utkrystallisert seg, og før man var blitt fullstendig klar over hvilke grusomheter de sto for. Likevel var det mye uro i norske miljøer rundt hva syriafarerne eventuelt ville ta med seg når de kom tilbake.

Ifølge Storhaug var dette en «minnestund for en ‘martyr’». Nå har det seg slik at jeg var til stede på dette møtet, så jeg vet hva som skjedde. Gutten hadde mange venner i menigheten, og mange var fortvilet over at han var meldt død. Derfor ville ungdomslederne la de unge komme sammen for å sørge og snakke sammen. Men budskapet fra lederne på møtet var svært tydelig: «Ikke dra til Syria. Ikke dra til Syria. Hvis dere vil hjelpe syrerne, så gjør det på andre måter». Det Storhaug tolker som en hyllest til jihad, var altså et forsøk fra lederne på å fraråde flere fra å dra.

Farvel. Flere av temaene Storhaug tar opp, handler likevel om genuine dilemmaer, der ulike oppfatninger kan være legitime. Men om man vil gjøre krav på å bli hørt i disse debattene, må man vise et minstemål av evne til å uttale seg om virkeligheten på en balansert måte. Det gjør ikke lenger Hege Storhaug. Med et visst vemod må jeg derfor si dette for min egen del: Farvel, Hege.

Olav Elgvin er forsker ved Fafo og stipendiat ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen.

Mer fra Bøker