Annonse
00:01 - 13. november 2015

Eksistensiell krise

Helga Flatland etterlater for lite rom for leserens forestillingsevne.

Annonse

Et stykke inn i Helga Flatlands fjerde roman tenker fortelleren om sin første intense forelskelse: «Det er så banalt, det er så opplagt, og likevel så virkelig.» Etter å ha lest ferdig blar jeg tilbake til denne setningen. Mon tro om dette ligger til grunn for hele romanen, grubler jeg – at den er et forsøk på å gi form og fortelling til de erfaringene vi alle har, og som oppleves altoppslukende, men som samtidig er banale nettopp ved sin alminnelighet: Sorg, forelskelse, fremmedgjøring og tapte lengsler. Når jeg husker denne setningen, er det fordi teksten har slått meg som nettopp banal og opplagt, men hvorfor opplever jeg ikke samtidig det virkelige i disse høyst gjenkjennelige følelsene?

Flatland har fått mange entusiastiske lesere siden hun i 2010 vant Tarjei Vesaas‘ debutantpris for romanen som innledet Bli hvis du kan-trilogien. I Vingebelastning møter vi en ung og litt nevrotisk mann som har satt seg fast i sine egne tanker. Kjæresten gjennom ti år har gått lei av terapispråket han tar med seg hjem fra psykologtimene, og foreldrene gjenkjenner ikke helt alle de skadene de skal ha påført sin skjøre sønns sjel. Jobben som kommunikasjonsrådgiver vil han for all del ikke tilbake til, så det viktigste målet i hverdagen er å få forlenget sykemeldingen.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse