Annonse
00:00 - 23. oktober 2015

Far som han var

I Synnøve Macody Lunds debutroman rettes blikket mot ytre sett vellykkede menneskers stormfulle indre. Men stormen blir for ofte sett på passiv halvdistanse.

Debutant: Synnøve Macody Lund har lang erfaring som skribent og skuespiller. Personar du kanskje kjenner er hennes første roman. Foto: Carl Christian Raabe
Annonse

«Farsan han é jättetuff, farsan han é best», synger Cornelis Vreeswijk i den sublimt nostalgiske visen «Första vackra dan i maj», «farsan han är nånting mittemellan Hånkel Holmkvist å Fantomen och hans häst».

For guttungen i Vreeswijks vise avtar den heroiske stråleglansen, og snart er farsan «jättetrist», men for andre sønner og døtre blir far stående som en slik larger-than-life-figur, helt til alderdommen med sin umiskjennelig hensynsløshet frarøver ham uovervinneligheten.

Nettopp en slik omkalfatring er det som rammer faren til Synnøve, jeg-fortelleren i Synnøve Macody Lunds debutroman. Før var han «vakker på en tidlaus måte som gjer at ein lett kan plassere deg på ein hest, eller som kaptein på eit skip», en klippe av en mann med vidunderlige historier på tungespissen og magiske kulltegninger i fingrene. Men en hjerneblødning har svekket ham. I denne tilsynelatende selvbiografiske romanens rammefortelling skal Synnøve og faren feire jul i hennes barndomshjem. Sorgen over «Texaspappa» som er «forvandla både inni og utanpå» blir motor i fortellingene Synnøve bruker nettene på å skrive. Disse utgjør fiktive spor som løper parallelt med Synnøves dager hos faren og gjør Personar du kanskje kjenner til det man vel kan kalle en flettverksroman.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse