Annonse
00:00 - 23. oktober 2015

Diktet som essay

Øyvind Rimbereid kan sies å ha oppfunnet en ny sjanger: det essayistiske langdiktet.

Mye: Langdiktet inneholder enestående øyeblikk, selv om Rimbereid nok er blitt fristet til å ta med for mye lærdomsstoff. Foto: Kristian Jacobsen
Annonse

Enhver ny diktsamling av Øyvind Rimbereid er en begivenhet. Slik har det i hvert fall vært for meg siden utgivelsen av Solaris korrigert i 2004, som med rette er blitt innlemmet i den norske lyrikkanon. Hver av Rimbereids diktbøker har etter dette vært konstruert rundt et relativt klart definert tema: I Herbarium (2008) dreier det seg om blomster, i Jimmen (2011) om en arbeidshest fra Rogaland, mens Orgelsjøen (2013) primært er viet orgler og orgelmusikk. I årets samling har dikteren vendt sin interesse mot lovene – og det slår meg nå for første gang at Øyvind Rimbereid på mange måter må kunne karakteriseres som en essayistisk lyriker.

 

Bort med det råtne. Men før jeg forklarer hva jeg mener med dét, må vi se litt nærmere på boken. Den er delt inn i tre seksjoner, rammet inn av en prolog og en epilog. Prologen heter «lovet være loven» og kan beskrives som et ironisk hymne. Ironisk som seg hør og bør, kanskje, for loven kan vel ikke hylles på ordentlig av et kritisk tenkende menneske?

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse