---
Anmeldelse
Pedro Carmona-Alvarez Samtaler med onkel Nica og tante Viola. 91 sider Kolon forlag 2015
---
Omslaget til Pedro Carmona-Alvarez' nye diktsamling viser et barnebilde av forfatteren; på bildet griper han mikrofonen alene, men i Samtaler med onkel Nica og tante Viola myldrer det omkring ham. Opp på diktscenen inviterer poeten sine litterære valgslektskaper, her danses og diktes det blant skurker, esler og «verdens griseri».
Musiker og forfatter Carmona-Alvarez bokdebuterte som poet i 1997, men er siden også blitt romanforfatter og essayist.
Da hans forrige diktsamling, Sanger for kor, utkom i 2013, var det ni år siden forrige diktutgivelse. Nå ser det ut til at poesien kommer lettere og raskere. Det er først i disse to siste diktsamlingene Carmona-Alvarez for alvor har tatt til seg rådene den chilenske antipoeten Nicanor Parra gir i diktet «Unge poeter»: «skriv hva dere vil/ […] i poesien er alt tillatt».
Diktene er blitt mer og mer befolket, og det er nettopp Parra som er den småsprø onkel Nica poeten fører sine samtaler med i årets dikt – tanten er hans datter, visesangeren Violeta Parra. Diktene sjonglerer med lik- og ulikhet, sirkus og sang, de er slentrende og fabulerende dialoger med forgjengere og lesere, la gran familia.
Refser og narr
I Sanger for kor så storfamilien noe annerledes ut. Der la mytestoff og skapelsesmotiver grunnlaget for et familieperspektiv, et vi, mens årets utgivelse styres av en eselridende poet som er refser, narr og romantiker i ett. Der Sanger for kor veltet seg i myter, svermer denne samlingen mer for folkelig sanglyrikk, for språklig karneval og for den velkjente outsiderposisjonen.
Mange av diktene i Samtaler med onkel Nica og tante Viola er metapoetiske, i alle fall på overflaten; det er som om Carmona-Alvarez trenger ideen om diktet som et springbrett for å nærme seg temaene han skriver om. Når bokens utgangspunkt er en samtale mellom en familie av poeter, er vel dette naturlig nok, kunne man skyte inn, men diktningens hedersplass synes likevel litt forstyrrende.
Jeg er ikke alltid like sikker på om «alt er tillatt»-holdningen til poesien slik den formuleres her, er en besnærende idé eller en besnærende klisjé. Den åpne, foranderlige innstillingen som diktene foregir, er vel ikke forbeholdt poesien? Det er samtidig et poeng at «diktet» ikke bare viser til poesi i bokstavelig forstand, for når det er «diktets egen munn som lyder», er liv og dikt nærmest blitt synonymer:
alle slags liv får plass i diktet
alle slags slasker kan komme rekende inn
disse dørene og slå seg ned, her finnes mange hus
mange utsikter det kan lett bli surr
men onkel sier han liker surr
alltid er det folk som er for eller imot
all slags og du kan ikke tenke for mye
på hva sånne som tror at diktene tenkes ut
tror på
her alt er tåkete og glidende
omtrent som når man drar en oljete hånd
over bilruten
når man er et søvnig barn
bak i bilen der søster og mor gauler
sine mexicanske sanger
tostemt og fint
Verden og kartet
All tåke og omskiftelighet til tross: Her finnes dikt som tydelig innlemmer en konkret samtid, og de handler om fordommer. Carmona-Alvarez oversatte dansk-palestinske Yahya Hassans suksessdebut Digte til norsk i 2014, og i årets diktsamling er første del viet denne erfaringen: «Om å oversette Yahya Hassan». Her ringer telefonen med stemmer som synes det er stas «å få en degos til å oversette en perker/ hva med en liten palestina-utstilling i samme slengen», mens sultne avisstemmer mener «det hadde/vært knall om du kunne si/at du også stjal/mopeder, at du også hadde sånne slaskete fettere».
Eksotisering og effektmakeri blir satt under samme satiriske lupe, og det ser ikke penere ut på nært hold. Jeg ble sittende og stusse over om jeg i tidligere anmeldelser kan ha plassert Carmona-Alvarez i en latinamerikansk litterær kontekst på litt for vagt og selvfølgelig vis.
Han plasserer seg jo selv der, men samtidig også alle mulige andre steder – «verden finnes ikke på kartet», som det heter i tittelen på siste del av Samtaler med onkel Nica og tante Viola, og som dessuten var navnet på antologien med poesioversettelser som Carmona-Alvarez redigerte sammen med Gunnar Wærness i 2010. Å omtale for eksempel Nils Christian Moe-Repstad som en poet som forholder seg til en europeisk tradisjon, hadde vel unektelig vært absurd? Carmona-Alvarez skal ha takk for at han tvinger frem slike spørsmål med sine tusenkunstsdikt.