Annonse
00:00 - 04. september 2015

Kunsten å knause

Kan noen sette en kork i champagneflasken til Vetle Lid Larssen?

Vetle og far: Alle som husker Lars Andreas Larssens ville øyne, kan bare forestille seg hvordan det har vært å vokse opp under dem. ⇥Foto: Privat
Annonse

Vetle Lid Larssen
Hvordan elske en far – og overleve
199 sider
Kagge forlag 2015

På Aschehougs hagefest forleden kom en hyggelig dame bort til meg og spurte hva jeg skrev på for tiden. Jeg svarte som sant er, at jeg nettopp har levert en familiebok jeg har arbeidet med de siste årene.

«Åh, jeg håper bare ikke det blir enda en historie om far», repliserte hun oppgitt.

Hva svarte jeg? Noe i retning av at det er da for pokker ikke Knausgård som har funnet opp fedre. Og hva med kjærligheten, havet og døden? Uttømte emner det også? Hva? Men, nei da, jeg sa ikke noe av dette, man er da dannet. Og sant å si måtte jeg tenke meg om, for det er jo godt mulig vi ikke trenger mer knausing i norsk litteratur nå. Ja, for fenomenet der sønner skriver om sine fedre er blitt et verb. Å knause.

Det eneste jeg kom på å svare den hyggelige damen, mitt eneste forsvar, var at jeg ikke skriver bøker fordi folk har bruk for dem. Jeg skriver bøkene jeg må skrive. Og det gjør Vetle Lid Larssen også. Heldigvis.

Tøylesløs. Vi skriver om fedrene våre fordi de er unike eller fordi vi forsøker å skildre noe allment ved å være sønn og far. Larssens far var unik, skuespiller og kjendis, og alle som husker Lars Andreas Larssens ville øyne, kan bare forestille seg hvordan det har vært å vokse opp under dem. Kjendisfaktoren tatt i betraktning, har sønnen likevel langt på vei valgt å skrive en allmenn historie om en sønn som mister sin far i demens. Slik har han fått det beste ut av begge perspektivene.

Hvordan elske en far – og overleve er skrevet i en springende og abrupt stil, med korte scener og mange vekslinger mellom tidsplan. Helhetlig har forfatteren komposisjonen under kontroll, med farens begravelse elegant plassert midt i boken. Språklig ser han derimot ut til å ha arvet farens tøylesløshet (sorry, Vetle). Har han først kommet på et godt språkbilde eller poeng, sender han det gjerne til himmels som en verbal nyttårsrakett:

Om faren: «Som en omnipresent skaper var det han som hadde gitt alt liv … Hans ånd, hans usynlige tilstedeværelse, hans livgivende kraft farvet alt.»

Om bilen (!): «Bilen vår var en tidsmaskin, vårt lokomotiv, vårt jetfly…»

Andre ganger serveres vi tvilsomme sannheter: «det er feilene som er farskapet» (virkelig?), «de fleste sønner kan forenes om én ting: Fars hjemsted har noe skremmende over seg» (nei, det kan vi ikke). Andre ganger igjen slurver han: «Kvinnene brukte han 30 år av sitt liv på å frigjøre. Så forførte han resten de 30 neste.» Enkelte har pukket på Larssens konservative språk. Det gjør ikke jeg, med unntak for hans pussige omgang med refleksive pronomen: Skal «far min» leses som en allusjon til Sjuende far i huset? Og «far dins 50-årsdag», kan man skrive det på norsk?

Klimakset, der sønnen vinner, men på en måte som gir seierens frukt en ganske annen smak enn han hadde tenkt seg, hever teksten til et høyere plan.

Jeg tror Larssen er en forfatter som har alt å tjene på å holde seg med en redaktør som kan hjelpe ham å sette kork i champagneflasken når det trengs; når han overdriver, presser poengene og blir overtydelig. For min del gjør disse eksessene at jeg ser jeg meg nødt til å tilbakekalle det ene terningøyet i sekseren VGs anmelder har gitt boken.

Men bevares, det er fem igjen.

Vakkert. Det er vanskelig å skrive om barndommen, den er så lik for oss alle, så allmenn. Larssen anstrenger seg tidvis for å skape dramatikk, pumper opp det alminnelige med storslagne bilder. Insisteringen på en stor og livslang smerte, fraværet av den store samtalen, virker konstruert. «Det var jo ikke synd på meg», skriver han et sted. Og det er sant, en del av denne oppvekstskildringen fortoner seg som fornem nød fra Oslo vest.

Men fornem nød er også nød, og når forfatteren finner det vare språkleiet som evner å formidle den fine hinnen av smerte mellom sønn og far, skriver han så vakkert at det svir:

Etter en fest hjemme i villaen, mens foreldrene mine fortsatt var på talefot, så jeg faren min, i det skrå morgenlyset neste dag, sovende i en fluktstol ute i haven. Han lå som et barn, litt sammenkrøpet med halvåpen munn, og den første morgenvinden blåste gjennom krøllene hans.

Vittig. Hvordan elske en far… er historien om en spill levende far og sønnen som vil bli som ham, og som i alle fall i sitt voksne liv kaster seg inn i en umulig kappestrid med en far som bare blir mer vital med årene. Klimakset, der sønnen vinner, men på en måte som gir seierens frukt en ganske annen smak enn han hadde tenkt seg, hever teksten til et høyere plan – og denne gang uten at det smeller i en eneste champagnekork.

Etter hvert som Vetle vokser til og forholder seg til den ytre verden han og faren tilhører, blir historien mer konkret og spesifikk. Det handler om AKP-ml-sønnens revolt mot foreldregenerasjonen. Med sine mange giftige utfall mot venstre og enda lenger til venstre i norsk kulturliv, kombinert med Larssens selvironiske utlevering av sitt eget opprør som konservativ dandy, en av 1980-tallets «unge gamle», blir boken et gnistrende vittig generasjonstestamente.

Så, i bokens sluttparti, rykkes vi ut av verden igjen. Tilbake står en sønn ved farens sykeleie, den ville, gale Lars Andreas Larssen, borte i demens, snart også fra livet:

«Han er borte. Sunket tilbake dit han kom fra, bare en svak krusning over pannen, et forsiktig endret uttrykk i øynene, som om han vet noe som jeg også vet.»

Roman? Sjangermessig er boken opplagt litterær sakprosa, men lanseres som roman. Jeg unner selvsagt Larssen de ekstra royaltykronene, men noterer meg nok et forstemmende utslag av et litterært system som gjør «roman» til en økonomisk kategori, og ikke bare en litterær. Hadde Larssen vært tro mot sin sjanger, ville overskriften på denne anmeldelsen vært: «Én metafor fra Brageprisen». I stedet ble det en Knausgård-referanse.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse