14:08 - 14. november 2014

Sakprosamesteren

Norske sakprosaforfattere og forlag har mye å lære av Lawrence Wright.

Trekantdrama: Stemningen kan synes lett på bildet, men forhandlingene mellom Anwar Sadat (til venstre), Jimmy Carter og Menachem Begin på Camp David i 1978 var meget tøffe. Foto: Moshe Milner/Getty Images)

Først et mildt hjertesukk: Som alle som leser disse sidene i Morgenbladet vet, har det vi før kalte for faglitteratur, men som nå heter sakprosa, fått litt av en blomstring de siste årene. Det er ikke godt å si hvordan vårløsningen startet. Det kan ha vært Åsne Seierstads braksuksess fra Kabul i 2002, eller kanskje det var nye styringsregimer med etablering av innkjøpsordning for fagbøker i 2005 og eget professorat for sakprosa ved Universitetet i Oslo. Uansett: Fagbokskrinving har på få år gått fra å være grått papir til å bli en respektert litterær sjanger; det strømmer på med nysgjerrige skribenter med ambisjoner; det deles ut superstipender til de dyktigste; og forlag utgir antologier med unge stemmer for å sikre etterveksten. 

Alt dette er vel og bra. Ja, mer, det har betydning, det er streben etter å fatte en verden der virkelighetens selsomme fakta for lengst har utmanøvrert fiksjonens innbilningsevne. Men det finnes også et problem her. Sakprosa er først og fremst sak. Såkalt litterær sakprosa slutter å være god sakprosa straks innhold, og kunnskap, underordnes litterær form. Og her skorter det i det publiserende Norge. Få norske forlag tar i dag innhold særlig alvorlig: Det investeres lite i ambisiøse prosjekter og forfatterskap, faktasjekk og fagkonsulenter anvendes vilkårlig, som leser kan man ofte ikke være for sikker på at det man leser faktisk er oppdatert med nyeste kunnskap på feltet, eller er etterrettelig. 

Annonse