Annonse
10:15 - 22. august 2014

Mit Kald er ej at spørge

LITTERÆR BIOGRAFI I Jørgen Haugans konsekvent avslørende lesning står alle Ibsens karakterer for fall.

Skeptisk grunnholdning: Jørgen Haugan viser hvordan Ibsens forfatterskap beveger seg frem mot et oppgjør med alle former for idealisme. Underveis er han knapt i dialog med det som finnes av Ibsen-litteratur for øvrig. Foto: Siv Dolmen
Annonse

ANMELDELSE

Jørgen Haugans doktoravhandling fra 1977, Henrik Ibsens metode, utmerket seg med en gjennomført skeptisk holdning til Ibsens tilsynelatende mest edle skikkelser og til skuespillenes tilsynelatende mest troverdige ideer og idealer. Der tradisjonen ofte hadde funnet iallfall en viss grad av heroisme ikke bare i Brand og Nora Helmer, men også i fru Alving og doktor Relling, ja til og med i Johannes Rosmer og Hedda Gabler, var Haugan mest interessert i å gjennomskue alle disse.

Inspirert av sin danske mentor Aage Henriksen mente han at Ibsen ofte lot sine personer komme med «dobbeltmotiverte» utsagn der den tilforlatelige overflaten som regel skjulte dype egeninteresser og snever egoisme. Fine ord om «livsglede», «frihet under ansvar» og «frie og glade adelsmennesker» var ikke noe leseren skulle ledes til å tro på; de var selve den overflaten Ibsens skikkelser skjulte sine interesser bak. Ibsen var ingen idealenes mann og ingen samfunnskritiker, iallfall ikke etter 1880; han var en som så hvor galt det bar av sted når man holdt seg med idealer. Hvis han i Brand (1866) selv ble narret til å tro på presten Brands overspente trosprosjekt, hadde han i 1884 tatt selvkritikk nok til å sende den forferdelige Brand-parodien Gregers Werle ut i verden, en mann ingen burde være i stand til å følge.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse