Annonse
12:46 - 17. juli 2014

Litteraturkritikk mot strømmen 3

Historien viser oss fem veier til å bli en bedre kritiker.

Vær selvsikker: Ernest Hemingway, Harold Bloom og Virginia Woolf fryktet ikke sine egoer. Foto: Getty Images
Annonse

I

Blant litteraturkritikeres mest utbredte laster finner vi en overtro på den litteraturteori man underveis i sitt studium eller sin dannelse har plukket med seg. Sammen med den følger ikke sjelden en malplassert mistillit til den virkelighet litteraturen omhandler, og som den i det store og det hele deler med oss lesere. Disse to lastene henger nøye sammen, og som andre litteraturkritiske spørsmål, kan også de med fordel sees i lys av 1800-tallets litteraturkamper.

I striden på 1830-tallet fremsto Welhaven som en utpreget teoretiker og en utpreget virkelighetsskeptiker. Hans teori tilsa at kunsten hadde et vesen, at det fantes estetiske lover og at et kunstverk realiserte seg selv ved den skjønne harmoni som oppsto mellom delene. Wergeland hadde derimot ingen bruk for denne typen allmenne oppfatninger eller teorier. Motsetningen mellom det vi slik kan kalle teorisme og antiteorisme kommer godt til uttrykk i et sitat av den utmerkede bergenser Gerhard Gran (Francis Bulls forgjenger og professor i nordisk litteratur fra 1900 til 1920), som i boken Norges dæmring sammenligner det han kaller Welhavens romantiske poetikk med den «moderne» variant han selv står for:

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse