Annonse
14:15 - 14. november 2014

Et nytt klima

Ursula Le Guin har skrevet om klimaendringer siden 1960-tallet. Når science fiction-forfatteren nå innlemmes i den litterære kanon, synes hun ikke hun har vært særlig fremsynt – det er verden som tenker sent.

Flukt: – I katastrofefilmer kan vi la oss underholde av volden og ødeleggelsene uten å bli konfrontert med våre egne valg, sier Ursula Le Guin. Foto: Marion Wood Kolisch Ursula K. Le Guin
Annonse

Ursula Le Guin

Amerikansk forfatter, født 1929 i California.

Har skrevet mer enn femti bøker innen alle sjangre, men er mest kjent for sin feministiske og økokritiske science fiction.

Hovedverk: The Left Hand of Darkness (1969), og fantasyserien Earthsea (1968–2001).

Jordsjø-bøkene er oversatt til norsk av Jon Bing.

Aktuell: Hedres neste uke med National Book Awards’ hederspris for «livslangt bidrag til litteraturen». Prisen er tidligere gått til forfattere som Saul Bellow, Philip Roth, Joan Didion, Toni Morrison og John Updike.

I over femti år har en av de mest originale tenkerne i amerikansk litteratur bodd i et hundre år gammelt hus bygget fra et byggesett.

– Det var den type hus man bare bestilte fiks ferdig fra en katalog, sier Ursula Le Guin – tømmeret fikk du med på kjøpet.

85-årige Le Guin tar imot oss på verandaen hjemme i Portland, Oregon. Etter å ha skrevet mer enn femti bøker, blir Le Guin neste uke tildelt en av USAs vektigste litterære priser, National Book Awards ærespris, en sjeldenhet for en forfatter som vanligvis blir plassert på hyllen merket «science fiction». Fra dette huset har Le Guin utformet et forfatterskap som har satt sitt preg på amerikansk litteratur.

På 1960-tallet, da Le Guin begynte å skrive, dominerte realismen; science fiction var nerdenes domene. Siden har Le Guin bidratt til å endre vår tenkning ikke bare om teknologi, men også om miljø, kjønn og sivilisasjon på et mer overordnet plan.

Mest innflytelse har nok The Left Hand of Darkness (1969) hatt, en roman som foregår flere tusen år frem tid, på en tvekjønnet planet, der menn og kvinner antar mannlige og kvinnelige kjønnskarakteristika avhengig av ytre og mellommenneskelige forhold. 

Le Guin var ikke bare forut for sin tid i utforskningen av kjønn som sosial konstruksjon. Mens science fiction gjerne har vært mest opptatt av den teknologiske fremtiden, har hun brukt sjangeren til å utforske klimaendringer og anarkistiske bevegelser, og til å skildre hvor lett samfunn skaper fremmede i sin egne midte.

– Hun skriver svært godt, bygger sine romanfigurer på ettertenksomt vis, og reflekterer over kjønn fra mange ulike synsvinkler, skriver Margaret Atwood i en epost på spørsmål om Le Guins kvaliteter:

– Om mange av ideene som sirkulerer i kulturen i dag, kunne man godt si: «Ursula var der først!».

Pulitzerprisvinner Junot Diaz leste henne som ung, og fant noe helt annet enn eskapistisk tidtrøyte:

Det som ser ut til å interessere henne mest, er hvor desperate vi mennesker er etter å forstå. Og hvor lite det er mulig uten at vi lærer gjennom egen lidelse, tap og å måtte ta ansvar – med andre ord: blir voksne, sier Diaz.

Døråpner. Den typen fantastisk litteratur Le Guin har vært en pionér for, kan selv sies å ha blitt voksen: Forfattere som David Mitchell, Salman Rushdie og Karen Russell er blant dem som har gått gjennom dører Le Guin har åpnet.

Førtifem år og enda flere bøker etter debuten – hun har utgitt 22 romaner, 11 novellesamlinger, syv diktsamlinger, fire essaysamlinger, og tretten barnebøker – får hun æresprisen for, som juryen sier, å «ha vist hvordan stor diktning visker ut antikverte, og aldri egentlige gyldige skillelinjer mellom populærlitteratur og litteratur som kunst».

Å få en slik pris er visst viktigere enn jeg trodde, sier Le Guin, der hun sitter foran en hylle med bøker av blant andre Virginia Woolf og Italo Calvino.

Jeg trodde ikke det skulle bety så mye. Men på reaksjonene ser jeg at det har betydning fordi det er så sjelden en pris av denne typen går til en sjangerforfatter. Det gjør meg glad at jeg kan gå opp og si at jeg tar imot prisen på vegne av alle oss som så lenge har vært satt på sidelinjen. Selvfølgelig er mye sjangerlitteratur elendig. Men slik er det sannelig innen den realistiske litteraturen også.

Le Guin hadde ikke planlagt å skrive science fiction eller fantasy. Det var bare der hun fant færrest begrensninger.

Jeg skrev sjangerlitteratur fordi jeg fikk solgt bøker innen sjangeren. Men samtidig skrev jeg det jeg hadde lyst til å skrive. Ved å skrive i en sjanger tror jeg kanskje jeg på sett og vis var friere enn dem som forsøkte å oppnå suksess i mainstreamen. Reglene var like strenge der, og ikke alle redaktører var særlig åpne. Litteratur som lente seg på fantasien hadde liten plass på 1950- og 60-tallet. Fortsatt er litteraturen full av de samme dysfunksjonelle historiene. Skal hver eneste dysfunksjonelle familie i Amerika få sin egen roman?

Heller taus enn gretten. I den amerikanske litteraturen kan man gruppere forfattere etter hvem som ville sagt de er påvirket av The Left Hand of Darkness eller av en annen roman som kom ut samme år, Philip Roths Portnoy’s Complaint.

– Han er en forferdelig mannlig forfatter, sier LeGuin selv om Roth.

– Det føles som det ikke er noen plass for meg i hans verden. Men han betyr mye for mange, så det må vel være noe der jeg ikke forstår.

Le Guin er livlig og morsom, men nådeløs når hun blir spurt om noe som etter hennes syn ikke holder mål. Som Doris Lessings senere bøker.

Herregud, så gretten hun ble!, sier Le Guin og ler.

– Hvis jeg ble så gretten, ville jeg heller slutte å skrive.

Le Guin ble da også skolert i uavhengig tenkning fra ung alder. Hun ble født i 1929 i Berkeley, der faren stiftet det antropologiske instituttet ved University of California. Moren var også antropolog og forfatter, og skrev en svært innflytelsesrik beretning om livet til det siste medlemmet av indianerstammen Yahi i California.

Da Ishi var den siste gjenlevende av sitt folk, vandret han bare ut av skogen og inn i en liten by, for å dø. Han regnet med å bli skutt. Men tidene hadde endret seg, dette var vel i 1910, og i stedet ringte noen antropologen: «Vi har en vill indianer her!»

Noen litterær oppvåkning var det aldri snakk om, i barndomshjemmet var bøkene luften man pustet i:

Berkeley var svært åpent for flyktninger fra Hitlers Tyskland, så det var mange intellektuelle i eksil der, særlig mange jødiske. Det var litt av et sted å vokse opp på 1930- og 40-tallet.

Den usynlige klassekameraten. Ursula Le Guin begynte å sende tekster til blader og magasiner da hun var 11 år. I klassen hennes på ungdomsskolen i Berkeley gikk en annen av sjangerens fremtidige storheter, Philip K. Dick, hvis romaner Do Androids Dream of Electric Sheep, Total Recall og Minority Report har blitt enorme filmsuksesser.

Ingen kjente ham! sier Le Guin og ler. Ikke én i klassen kan huske ham. I årboken finnes ikke noe bilde av ham. Han var en helt usynlig gutt. Jeg aner ikke om han var mye syk, eller noe. Jeg klarer virkelig ikke å finne ut av det.

Friheten utenfor porten. Le Guin anerkjenner at hun hadde en privilegert oppvekst, noe det var umulig ikke å legge merke til på 1930-tallet i USA:

– Fattigdommen var mye mer synlig på 1930-tallet enn i dag.

Å bli utgitt var likevel ikke lett. Etter at hennes første fem romaner ble refusert, ba hun til og med en venn av faren, Alfred A. Knopf, som hadde alle fra Thomas Mann til Albert Camus på sin liste, om å lese et manus. Det gjorde han. Svaret var fortsatt nei.

Det ligger en slags merkelig frihet i å være utestengt, sier Le Guin i dag. Du er utenfor porten, ja, vel, men da har du i alle fall ingen grunn til ikke å skrive slik du selv vil.

I Le Guins tilfelle innebar dét å finne opp et europeisk land kalt Orisina, og en hel medfølgende sivilisasjon. På et tidspunkt begynte hun å leke med science fiction, og da begynte historiene hennes å bli antatt. The Left Hand of Dark­ness har i ulike utgaver solgt nærmere en million eksemplarer, og bøkene hennes, ikke minst fantasy-serien Earthsea, er oversatt til mer enn tretti språk – til norsk av Jon Bing.

Forsinket feminist. Jo mer synlig hun ble, jo større innflytelse fikk ideene hennes. Og hun fikk selv nye ideer. Le Guin innrømmer at hun kom sent til feminismen, som da var på vei inn i sin høylytte tredje fase.

– Det var litt av en mental omveltning. Jeg var en voksen kvinne med barn. Og i visse deler av den tidlige feministbevegelsen var ikke kvinner med barn velkomne. Vi var av dem som levde i «ond tro»… Du, vet, det finnes alltid fordommer, også i en revolusjonær bevegelse. Jeg følte meg aldri sikker på at jeg var velkommen. For meg krevde det en hel del tenkning og sjelegranskning å finne ut hva slags feminist jeg kunne være og hvorfor.

Le Guins gjennombrudd som feminist kom først på sent 1970-tall, da hun publiserte The Eye of Heron (1976), hennes første bok med en kvinnelig hovedperson. Boken hadde først en mannlig helt, men da historien utviklet seg slik at han måtte dø, begynte Le Guin å jobbe med å finne en stemme til en kvinnelig hovedperson:

– Til slutt klarte jeg å skrive fra en kvinnes synsvinkel i stedet for å skrive som en mann, slik de aller fleste grunnleggende sett gjorde. Der lå Margaret Atwood foran meg i løypen. Hun var mer bevisst og en mer uttalt feminist lenge før meg.

Le Guin møtte Atwood på en konferanse ikke lenge etter gjennombruddet, og de to har holdt kontakten – ikke alltid i full enighet – siden. Og hvor mye Le Guin enn ønsker å bli tatt på alvor som forfatter, ganske enkelt, blir hun provosert når forfattere distanserer seg fra sjangeren hun forbindes med. Om Atwood sier hun:

– Vi kan diskutere ganske friskt når hun skriver science fiction og nekter å kalle det science fiction.

Med ukarakteristisk mildhet fortsetter hun likevel:

– Margaret skrev virkelig gode dikt og romaner, som lå langt foran andre. Jeg leste nylig om igjen The Handmaid’s Tale for å se om den fortsatt står seg – det gjør den.

Le Guin mener at hun ikke har vært tidlig ute. Det er heller verden som er sen.

– Det plager meg når folk sier at jeg var fremsynt som snakket om klimaendringer og ødeleggelse av klodens naturressurser på 1960-tallet. Det var jeg ikke! Jeg hørte bare på hva vitenskapsfolkene sa. Om noe har gjort meg til en annerledes science fiction-forfatter, er det at jeg har vært mindre opptatt av teknologi og mer av vitenskap. Jeg har stor tiltro til forskningen. Ikke en blind tro, men forskere må, hvis de ikke er eid av store selskaper, faktisk tenke gjennom ting på en skikkelig måte. Det gjør ikke de fleste av oss. Sånn sett kan vitenskapelig tenkning være et forbilde.

Skrekkterapi. Hollywood mangler ikke filmer om klimakatastrofer eller apokalyptisk zombie-skrekk. Den typen undergangsunderholdning tolker Le Guin som en måte vi spiller ut vår frykt på – samtidig som vi gjør det lett for oss selv.

– Jeg tror vi er redde for hva som egentlig er i ferd med å skje. I den typen filmer er katastrofene ikke helt virkelige, så vi kan la oss underholde av volden og ødeleggelsene uten å bli konfrontert med våre egne valg. Det er bare sånn vi mennesker er, tror jeg. Og dét er ikke ment som en dom over andre. Jeg tror rett og slett vi alle sammen har litt vanskelig for å se helt realistisk på våre handlinger og konsekvensene av dem.

Den neste grensen. Det neste store emnet for fantasy-litteraturen mener hun ligger rett foran øynene på oss: aldring.

– Nå er jeg 85, og i medisinsk forstand er det først nå man blir gammel-gammel. Det er et emne det ikke er skrevet så mye om. De som opplever det er jo gjerne syke, svekket – og så dør de. Så denne fasen av livet blir gjerne skrevet om av mennesker som ikke har opplevd den ennå. Det blir fort litt for mye rosaskjær på brillene: alderens visdom og ro og så videre. Joda, det finnes en ro i å bli gammel, men samtidig er det jo så mye mindre av deg … Å leve med det, det skulle jeg ønske jeg klarte å skrive om. Men da trenger jeg et grep som gjør det til virkelig god fiksjon. Det grepet har jeg ikke funnet ennå.

John Freeman er forfatter, kritiker og tidligere redaktør av Granta. Siste bok: How to Read a Novelist (2013). Dette intervjuet ble gjort i Ursula Le Guins hjem i Portland, Oregon og er ikke tidligere publisert. Oversatt av Ane Farsethås.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse